Firer til «Kirsebaerhaven»
Kilden Teaters «Kirsebaerhaven» framhever karakterenes manglende evner til tilpasning på interessant vis, men forestillingen blir muligens litt vel seig.
– Kilden Teaters «Kirsebaerhaven» er interessant, men muligens litt seig, mener teateranmelder Anette Therese Pettersen.
På teater- og operascenen på Kilden er det bygget en lav forhøyning som breier seg utover i alle retninger i rommet. Det er nesten som om scenen strekker seg etter oss, rekker ut en hånd for å invitere oss inn. Scenerommet har et åpent og litt nakent preg, mens skuespillerne kompenserer gjennom utstrakt fysisk kontakt.
Anton Tsjekhov skrev «Kirsebaerhagen» i 1904 – kort tid før han selv døde. Skuespillet handler om den økonomisk inkompetente godseieren og adelskvinnen Ljubov Andrejevna (Petronella Barker). Hun strør om seg med penger, som hun strengt tatt ikke lenger har ettersom hun har tatt opp mer lån på godset hennes (selveste kirsebaerhaven) enn den er verd, og nå vil banken legge hagen ut for tvangssalg.
Dette legger imidlertid ingen demper på feststemningen på godset, hvor man håper intens at en fjern tante skal bli en økonomisk reddende engel. Fåfengt håp, kan man tenke – og det viser det seg også å vaere. Ljubov og hennes familie virker også å vaere fullstendig ute av stand, uten ideer, til å stoppe salget og redde familiearven – til tross for at kjøpmannen Lopakhin (Henrik Rafaelsen) kommer med forslag om å stykke
opp godset og selge tomter til sommerhus. Lopakhin er like forankret i godset som Ljubov, ettersom hans familie har jobbet på der i generasjoner, men i motsetning til Ljubov har han jobbet seg opp økonomisk mens hun fortsatt sløser seg nedover i pengebunken. I franske Laurent Chétouanes regi framheves kompleksiteten i karakterene. Ljubovs manglende praktiske evner kompenseres med en kjaerlig framtoning, mens hennes motstykke Ljubov er snarrådig og handlekraftig når det gjelder finans, så virker han fullstendig ute av stand til å fri til sin utkårede. Selv om løsningene på deres respektive
problemer presenteres for dem, er ingen av dem i stand til å gjøre noe med det.
Jeg husker fortsatt godt mitt første møte med Chétouanes regi. Det var på Nationaltheatret, i 2010, med en usedvanlig seig iscenesettelse av Ibsens «Et dukkehjem». Skuespillerne var iført fargerike (og tettsittende) trikoter, kulissene så halvbygde ut og utøverne hadde alle manus tilgjengelig. Umiddelbart kunne det virke som om de ikke hadde rukket å bli ferdige, men det var vel heller det at skuespillerne og teamet fortsatt var i en slags dialog med materialet. Det som gjorde «Et dukkehjem» så interessant var måten Chétouane i stedet for å forsøke å dra oss inn i en gripende fortelling, heller vendte oppmerksomheten vår mot det faktum at en historie fortelles, og at vi kan undersøke dette sammen.
Innledningsvis har «Kirsebaerhaven» en lignende effekt, med en lavmaelt energi som får meg til å lene meg fram og konsentrere meg om det som skjer på scenen. Skuespillernes ulikheter framheves og det er som om alle spiller i utakt, med vilje. På et tidspunkt forestiller jeg meg at alle karakterene egentlig kommer fra andre skuespill. Dette er muligens en konsekvens av at «Kirsebaerhaven» har svaert mange karakterer, og slik blir det også flere lag av historier som fortelles som tvinner seg inn i hverandre. Dessverre avtar denne effekten etter hvert, og det er mer som om de mister hverandre av syne, og at også jeg mister oversikten. Det gjør «Kirsebaerhaven» til en noe utmattende forestillingsopplevelse, men seigheten gjør også at karakterene og deres hjelpeløshet setter seg i meg og jeg tar meg i å lure på hvor de tar veien videre. Og denne måten å sette i gang tilskuerens egen forestillingsevne er forestillingens kanskje størstekvalitet.