Hva skjer med de som ikke fikk laereplass?
Fylkespolitikere må forbedre forholdene i skolen for de uten laereplass, så ungdommen ikke havner i permanent utenforskap i bostedskommunene.
Det dukker tidvis opp kronikker som berører fremtiden for de som velger yrkesfagutdanning. Rådgiver i NHO, Anne Klepsland Simonsen, anmodet nylig foresatte om å søke sine barn inn på yrkesfag før fristen, 1. mars. Klepsland Simonsen innehar også en sentral rolle som leder av Y-nemda, som ifølge opplaeringsloven skal ha et saerskilt ansvar for å vurdere rutiner og bedre samhandlingen mellom videregående skole og naeringsliv. Mathias Bernander (H) presiserte deretter at den lave sysselsettingen for «egder» burde snus, blant annet ved «et utdanningssystem som gir tilgang på de beste hodene».
I den levekårssituasjonen Agder befinner seg i, etterlyser jeg som yrkesfaglaerer at y-nemd og fylkespolitikere heller diskuterer kvaliteten i opplaeringsløpene som de selv er ansvarlig for, som det er bred enighet i forskningen om at påvirker sysselsettingen mest.
For, hvor stor andel av de som ikke får laereplass, og som starter i det fylkeskommunale utdanningstilbudet, vg3 fagopplaering i skole oppnår fagbrev, all den tid bestått fagbrev må til for å fullføre videregående skole (SSB, 2020)? Hva slags kvalitet er det deretter på jobbene som elevene blir tilbudt? Heltid, deltid, eller står de faktisk uten jobb? Vil en elev som starter på frisørlinjen på Sam Eyde eller Tangen videregående skole få heltidsjobb som frisør?
Nettopp dette, altså effektene av opplaeringen for de uten laereplass, har jeg undersøkt i en masteroppgave i innovasjon og kunnskapsutvikling, ved UIA. R esultatene fra elevene f. 1991-2001 i to konjunkturer fra 34 yrkesfag i Agder, var nedslående. Kun fire av ti som startet i opplaeringsløpet i Vest-agder i 2015 og 2017 hadde senhøstes 2019 oppnådd fagbrev, og kun fire av ti oppnådd heltidsstilling i yrket de utdannet seg til. Seks av ti elever hadde altså ikke bestått videregående skole, i det fylkeskommunale alternativet til laerebedrift.
Forskningen viste at nesten halvparten (43,5 prosent) droppet ut, grunnet mangefullopplaering/veiledning/lønn. Opplaeringskontor og oppfølgingstjenesten bisto ikke elevene i tilstrekkelig grad, elevene deltok ikke i elevundersøkelser, og flere sa de ble behandlet dårlig. Ansvarskartleggingen
viste at det ikke forelå et kvalitetsstyringsdokument som regulerte samarbeid for ansatte og ansvar for elevene ble delegert fra rektor til enkeltpersoner i skolesystem og i arbeidsliv.
O ppfølging, evaluering og forbedring av opplaeringsløpet fremstår dermed tilfeldig og planløst. Videre rapporterte syv av ti (67 prosent) at opplaeringstilbudet ikke var relevant for å få jobb i 2019. Forskningen gir klare indikasjoner på at det fylkeskommunale opplaeringsløpet bidro til å marginalisere elevene i arbeidsmarkedet.
Kan Agder sine fylkespolitikere og Y-nemd si seg fornøyd med dette? Statsforvalteren? Rektorene?
Altså, med elevenes tilbakemeldinger og «uttakstiden»? Har skolekvalitet og mangel på riktig veiledning av elevene vaert diskutert som årsaksforklaringen til skolefrafall og økning av unge uføre? Eller er oppmerksomheten kun rettet mot mangel på laereplasser og arbeidsplasser for «de beste hodene»? Hva slags kunnskap tilflyter fylkespolitikere fra byråkrathold om elevene? Elevgruppen er jo, som en foreleser ordla seg, lavt hengende frukter for de som ønsker å reversere levekårsutfordringene i Agder.
«Ole» (23) ble formidlet til laereplass i opplaeringsløpet. Han fortalte at droppet ut etter å ha ventet på prøvedato i seks måneder. Ingen hadde kontaktet ham etterpå. Ole hadde kledd seg fint, fordi han endelig kunne fortelle sin historie. Han pratet, stadig med tårer i øynene, og sa: Jeg har grudd meg til å snakk med deg. Jeg ble deprimert av vg3 i skole, forstår du. Tenk at jeg enda ikke har fagbrev. Jeg har enda store problemer. Men jeg er glad jeg har foreldre som støtter meg. Bedriften i bygda ringte meg, så nå har jeg skaffet meg jobb sjøl. Akkurat nå orker jeg ikke tenke tanken på å ta fagbrev på nytt.
Elevene erfarer hjelpen de fikk var personavhengig. Slik kan det ikke vaere, all den tid elever har de samme rettigheter, uavhengig av skoleklasse de havner i (NOU 2019:19, s. 116). Elevene må nå få rett på oppfølging av kvalifiserte ansatte i alle opplaeringssituasjoner, på lik linje med retten til spesialundervisning i opplaeringsloven. M ange av elevene stilte opp på intervju dersom jeg kunne love å gjøre en forskjell i skolesystemet. Det kunne jeg ikke love. Men kronikken skrives på vegne av de 194 som trolig trengte de best kvalifiserte ansatte i skolesystem og i støttefunksjoner i arbeidslivet, mest.
Disse stemmeløse elevene som i dag representerer mange av de som droppet ut av videregående skole, ungdom som ny forskning nå indikerer forblir permanent i Nav-systemet i bostedskommunene i Agder. De som burde vekke bekymring.
Forskningen viste at nesten halvparten (43,5 prosent) droppet ut, grunnet mangefullopplaering/veiledning/lønn.