Tysk maktkamp og valgkamp
Angela Merkel er inne i sine siste måneder som tysk forbundskansler. Hun kunngjorde tidlig at hun ville pensjonere seg som politiker etter valget til ny forbundsdag 26. september. Dermed blir valget historisk, siden det er første gang i Forbundsrepublikkens 72-årige historie at den sittende kansleren ikke stiller til gjenvalg.
Dragkampen rundt hvem som skal etterfølge Merkel, dersom hennes kristelig-demokratiske parti CDU fortsatt skal stille kansleren, var lang og seig. Til slutt seiret Armin Laschet, CDUleder og regjeringssjef i delstaten Nordrhein-westfalen. Laschet trakk det lengste strået om hvem som skal fronte CDU og den kristelig-sosiale unionen (CSU), CDUS søsterparti i delstaten Bayern, etter en bitter maktkamp med Markus Söder. Söder er Csu-leder og sjef for regjeringen i denne store og selvbevisste delstaten. Denne striden har i seg selv gitt Laschet en dårlig start. Söder har betydelig større oppslutning enn Laschet på meningsmålingene, og han framstår som både mer folkelig og karismatisk.
Også resultatene ved to delstatsvalg tidligere i vår bidro til å gi CDU og Laschet et uheldig utgangspunkt i valgåret. 14. mars var det valg på nye delstatsforsamlinger i Baden-württemberg og Rheinland-pfalz. I begge delstatene tapte CDU oppslutning – riktignok ikke så mange prosentpoeng, men signaleffekten av dette i et år med nasjonalt valg er betydelig.
Itillegg kommer regjeringens håndtering av koronapandemien, som mange mener er skandaløs. Siden helseministeren Jens Spahn tilhører CDU, rammer dette også partiet. Saerlig er tyskerne misfornøyde med tempoet i vaksineringen, som er betydelig lavere enn det de ser i flere naboland. For mange tyskere går dette på selvrespekten løs. Og, som om ikke det var nok, kom det avsløringer om at CDU- og Csu-politikere hadde tjent store summer på formidling av munnbind og annet verneutstyr i en periode med stor knapphet. Dette etterlater et inntrykk av at disse partiene til dels tiltrekker seg en type politikere som uten nevneverdig sjenanse benytter politikken til å bygge nettverk med tanke på egen vinning. Mye tyder dessuten på at tilbakegangen for CDU er mer markant enn det valgresultatene i de to delstatene viser, siden rekordmange av smittevernhensyn stemte per poststemme i god tid før valget – før de verste skandalene var kommet for en dag.
De indre stridighetene som endte i valget av Armin Laschet som kanslerkandidat for CDU/CSU, står i kontrast til måten partiet De grønne løste det samme spørsmålet på. Partiets frontfigurer de siste tre årene har vaert Robert Habeck (51) og Annalena Baerbock (40). Habeck, som også er romanforfatter og oversetter av engelsk lyrikk, har lengst politisk erfaring av de to, blant annet som miljøvernminister i sin hjemstat Schleswig-holstein. De to avgjorde seg imellom at Baerbock, som er folkeretts-jurist, blir partiets kanslerkandidat. Det historisk nye ved det kommende valget er at De grønne faktisk også kan komme til å stille kansleren. Partiet svever høyt på målingene og er tidvis større enn CDU/CSU. Saerlig fire koalisjoner som inkluderer De grønne, er politisk og tallmessig realistiske: Med CDU/CSU, med sosialdemokratene (SPD) og venstrepartiet Die Linke («rød-rød-grønn»), med det liberale fridemokratiske FDP pluss SPD («trafikklyskoalisjon», siden FDP har gult som partifarge) og med CDU/CSU og FDP («Jamaica-koalisjon», etter fargene i det jamaicanske flagget). Sistnevnte koalisjon ble det lenge forhandlet om etter valget i 2017, men forsøket strandet da FDP trakk seg ut. I dag er FDP på et annet sted og vil mer enn gjerne ha regjeringsmakt igjen.
De grønne appellerer til et stadig bredere spekter av velgergrupper, blant annet ved å framheve at en god miljøpolitikk også legger fundamentet for velstand, frihet og sikkerhet. Slik trekker partiet velgere også blant arbeidere, håndverkere og bønder – og ikke bare blant urbane akademikere. Partiet er også det eneste som er tydelig på at Tyskland må gjøre seg uavhengig av russisk olje og gass og, i disse tider med Aleksej Navalnyjs skjebne i fokus, sette hardt mot hardt mot Putins autoritaere regime.
SPD frontes av sin kanslerkandidat, finansminister Olaf Scholz. Som moderat sosialdemokrat har han klart kunststykket å samle partiet, om enn på lavt nivå. Det er lite som minner om gammel storhet, der partiet ligger med rundt 15 prosent på meningsmålingene. Bonusen Scholz hadde forventet at hans soliditet og brede politiske erfaring skulle gi, har uteblitt så langt. SPD strever fortsatt med å reparere uheldige følger av partiets egen sosial- og arbeidsreform «Agenda 2010», som blant annet medførte at arbeidsledige raskt falt ned på sosialstønad, og at utstrakt bruk av bemanningsbyråer gav arbeidstakere dårligere vilkår.
En regjering med SPD som største partner og med Scholz som kansler er i dag vanskelig å se for seg. Det er derimot nesten sikkert at De grønne vil delta i neste regjering – og heller ikke usannsynlig at Merkels etterfølger heter Annalena Baerbock.
E
De indre stridighetene som endte i valget av Armin Laschet som kanslerkandidat for CDU/CSU, står i kontrast til måten partiet De grønne løste det samme spørsmålet på.