Henrivende utgave av Holberg-klassiker
Kilden Teater gjør Erasmus Montanus med bravur, eleganse, troverdighet og med stor underholdningsverdi. Forestillingen viser nok en gang de gamle klassikeres aktualitet og verdi i vår egen tid.
Kilden Teater byr nå på en ekte Holberg-komedie i overdådig utførelse. Erasmus Montanus vil trolig, og bør, bli publikumssuksess like mye som Den Stundesløse i Kilden i 2013.
Naer 300 år gammel er teksten. I denne versjonen holder man seg svaert naer den opprinnelige i både tiltaleformer, talemåter og formuleringer. Ikke minst har man beholdt nesten ufattelige mengder av den latin Holberg benyttet for å beskrive åndssnobberiet. Det hele gjøres med bravur av en ungdommelig flokk skuespillere. De har hatt tid til å få både tekst og tidsånd under huden. Imponerende er de lange remser med latin, enten det nå er unge Erasmus' ekte fraser eller Per Degns meningsløse regler.
Og så har den gamle komedien så utrolig mange tilknytningspunkt til vår egen tid. Konspirasjonsteorier lever, vrangforestillinger lever, eliter er under press, snobberi fins det masse av og nedarvet religiøsitet viser seg å ha mange vrangsider. Alt dette fins i Holbergs veldreide skuespill.
Unge Rasmus Berg har vaert student i København og vender hjem til sine foreldre Jeppe og Mor Nille. Han er blitt en laerd, de er enkle og aerlige bønder. Rasmus snobber seg til et latinifisert navn, Erasmus Montanus, og bedriver en naermest pervers avart av de vitenskaper han har laert seg. Han provoserer hele bygdesamfunnet, og hans tilkommende svigerfar, hvis datter i alle Rasmus' fravaersår har ventet trofast på sin elskede, truer med å avlyse hele forlovelsen.
Rett nok har Rasmus ervervet en del moderne kunnskap. Blant annet den at jorda er rund. Dette er for svigerfaren det verste kjetteri. Og det er dette som setter kjaerlighetslykken i fare for det unge paret.
Regissør Henrik Rafaelsen har selv alltid vist seg som en velartikulert skuespiller. Her har han fått hele ensemblet med seg på å snakke i passelig tempo, uttale alt med den nøyaktigste presisjon, dvele når dveles skal, ile når iles skal, og resultatet er blitt en komedie der det gamle språk blir levende og lett å ta til seg.
Kostymene er et kapittel for seg. Erasmus framstår til å begynne med i et glitrende rokokkoantrekk. Etter regnvaeret er han halvt i fjøsdress, for siden å bli en slags militaer. Ellers veksler stilen mellom det helt moderne, en i et køntri-tilsnitt, en annen i bunadsbukser, forskrekkelige parykker – kort sagt et kostymespråk langt mer kaudervelsk enn det språklige. Det morer og inspirerer tilskueren.
Skuespillerprestasjonene? Det er bare å gi seg over og gi seg hen. Her er en Erasmus i Khalid Mahamouds skikkelse, så nerdete bebrillet, så veltalende og livsfjern, en Mor Nille i Giert Werrings skikkelse så aldeles rautende og seteraktig i uttrykket, en Jeppe Berg framstilt av Jamel Nemer med svak fransk aksent og forbilledlig tydelighet. Lars Funderud Johannessen gjør både bror Jacob og mamma Magdelone med nettopp den underfundighet han besitter i alt han gjør, og Jørn-bjørn Fuller-gee er et meget drøyt stykke Per Degn. Fredrik Høstaker som den elskede Lisbet er et funn – han gråter mer hjerteskjaerende enn mang en kvinne ville kunne etterligne. Lars Emil Nielsen er en autoritaert usikker Jeronimus og Ann Ingrid Fuglestveit tygger skrå så det nesten luker av hennes Jesper Ridefogd. Til slutt kommer Anders Hardeland som Nils Korporal med en dialekt og en autoritet som må gjøre uutslettelig inntrykk på Tyholmen som i Froland.
Sammen har disse skapt en forestilling som vil stå som nok en av Kilden Teaters seire med en klassiker. Premierepublikum i Flekkefjord fredag kveld var mer enn fornøyde. Og hadde antallet ikke vaert begrenset av pågående pandemi, ville applausen nok runget i langt flere minutter enn tilfellet var her. En stor kveld var det.
Jeg har lyst til å framheve sluttøyeblikket. Ikke fortelle noe om det. Bare at her er gjort et grep som tolker komedien på en svaert dagsaktuell måte. Hvem har rett?
Og så har jeg ikke fått sagt noe om sangene, musikken, komponisten Olav Waastad – det er henrivende...