Provoserende fra bøndene

Hundretusener står uten jobb. De som har, forhandler på overtid for tideler i lønnsoppgjøret. Mens bøndene ikke en gang vil forhandle. Det er provoserende.

Tidligere ble det sagt at det kun var Vår herre og departementsråden i Landbruksdepartementet som hadde full oversikt over alle detaljer i landbruksoppgjørene. Etter hvert la noen til at Vår herre hadde gitt opp.

Under det humoristiske utsagnet lå en stor kjerne av sannhet. Landbruksoppgjøret er komplisert, fordi landbruket er komplisert. Gårdene er store, middels og små. De produserer ulike matvarer. Noen bønder driver på heltid, andre har jobb ved siden av. Noen har foretatt store investeringer, andre ikke. Lista kan gjøres veldig mye lenger.

Summen er at det ikke bare en én sannhet om situasjonen i norsk matproduksjon. Derfor kjemper Bondelaget og Bondeog småbrukarlaget for å overbevise oss andre om at deres sannhet er den rette. Og derfor kjører de i disse dager inn i byene med sine traktorer og leverer møkk til politiske beslutningstakere.

Landbruket har heldigvis stor støtte hos folk flest, også fordi mange ser verdien av hvor viktig selvforsyning er under en pandemi. Men blant annet på grunn av pandemien er vi også noen som er provosert over framgangsmåten til bondeorganisasjonene.

For staten la fram et forhandlingstilbud som ifølge regjeringen vil gi jordbruket en mulighet for en inntektsvekst på 4,5 prosent. I en komplisert og sammensatt naering kan det helt sikkert diskuteres hvordan det ville truffet de mange ulike enhetene i norsk landbruk.

Bøndenes brudd skjer få uker etter at privat sektor i lønnsoppgjøret måtte akseptere et lønnstillegg på 2,7 prosent, ett tidel mindre enn forventet prisstigning. Og det skjer samtidig som partene i offentlig sektor, blant annet sykepleiere og laerere, forbereder seg på en durabelig kamp for å få et tidel eller to mer enn privat sektor.

I sistnevnte sektor forhandlet de mange timer over fristen for å komme i havn. I offentlig sektor ligger det an til det samme. Mens bøndene ikke en gang vil forhandle, etter et tilbud som – ifølge staten – ligger godt over det de andre måttet kjempe knallhardt for.

Og hvis situasjonen er så desperat i landbruket; hvorfor bryter bondeorganisasjonene forhandlingene, når de vet hva konsekvensen er? Nemlig at oppgjøret sendes over til Stortinget, der regjeringa etter alt å dømme får støtte fra Frp for forslaget som er lagt fram? Mens landbruksminister Bollestad gjentatte ganger har sagt at staten hadde mer å gå på, i forhandlinger.

Bøndene gjør en viktig og verdifull jobb. For det fortjener de støtte og sympati. Men de får ingen av delene når de bryter forhandlingene før de er kommet i gang.