22. juli, 10 år er gått, hvor er vi?
Kulturredaktør i Fvn Karen Kristine Blågestad stilte 8. mai spørsmålet; har den norske debatten undervurdert høyreekstremismen? Det som er helt sikkert er at tankegodset til 22. juli-terroristen i høyeste grad er til stede blant oss også i dag.
● Mye av ansvaret for det mener jeg hviler på politikere på ytterste høyre fløy, og til en viss grad også på oss andre som ikke har tatt et skikkelig oppgjør med dem. De har fått fortsette å spre skremselspropaganda i form av tabloid og hatsk retorikk i forhold til flyktningog asylpolitikk generelt, og til muslimer og islam spesielt.
Terroristen så som kjent for seg et Eurabia, som er en konspiratorisk forestilling om et samfunn hvor europeiske ikke-muslimer blir en politisk og demografisk minoritet i fremtidens Europa. Og hvor dette hevdes å vaere en konsekvens av en systematisk islamisering gjennom planlagt immigrasjon fra muslimske land, med hjelp fra den politiske venstresiden. Nasjonal egenart, og kristendom, påstås dermed å vaere truet. Det var denne absurde overbevisningen terroristen la til grunn når han påberopte seg nødrett og utførte terroren 22. juli.
Ingen må vaere så naive å tro at terroristen fikk tankegodset sitt i form av en åpenbaring i fra oven. Han var selvfølgelig påvirket av tanker og holdninger som fantes, og som fortsatt finnes, i det samfunnet han «var en del av». Er det virkelig slik at ingen greier, eller vil se, likhetene mellom deler av ideologien på ytterste høyre fløy og tankegodset som naeret terroristen?
Også i dag forsøker politikere på ytterste fløy etter beste evne å spre illusjonen om at flyktninger, asylsøkere, muslimer og islam er en trussel mot Norge som nasjon. En trussel mot velferdssamfunnet, mot vår egenart, kultur, og religion. Likheten mellom deres argumentasjon og Eurabia-konspirasjonen burde vaere åpenbar om man våger å se. Med sin ideologi og retorikk går disse politikerne på ytre høyre fløy fortsatt foran og søker å spre fremmedfrykt blant vanlige folk. Samtidig bidrar deres «posisjon» til å gi det hele en form for legitimitet.
Når for eksempel Demokratene generaliserer og omtaler muslimer som terrorister, så er det ikke uten betydning. Når Demokratenes «integreringsbidrag» begrenses til flittig bruk av en forklaringsmodell hvor våre nye landsmenn gis aeren for alt som er galt i samfunnet, så gjør det noe med folk. Likeledes når de samme fremstilles som en negativ faktor når temaet er fordeling av «knappe» økonomiske resurser. Slik bidrar Demokratene til uro, frykt og motsetninger. Og i kommentarfeltene ser vi tydelig hvilken avgrunn i folkedypet Demokratene spiller på, og appellerer til.
Demokratene er i dag et ytterliggående nasjonalistisk parti som bl.a. har som prinsipp at migrasjon fra islamske kulturer skal stoppes. Videre har Demokratene en uheldig «tradisjon» på at flere av deres sentrale og profilerte politikere har hatt ulike koblinger til ytterliggående organisasjoner som SIAN, Pagida, Norwegian Defence League, osv. Også mens de har vaert en del av, eller har hatt verv for Demokratene. Enkelte av disse har også, helt eller delvis, gitt sin offentlig støtte til 22. juli-terroristens «ideologi». De har riktignok vaert «smarte» nok til at de har tatt avstand til selv handlingen.
Undertegnede vil likevel presisere at det bare var en mann som sto for terroren 22. juli, og det var terroristen. Jeg tror heller ikke at alle tilhengere av Demokratene kjøper hele «konseptet». Noen trekkes nok til Demokratene på grunn av sin motstand mot vindmøller, ACER, osv. Men det blir for lettvint når sentrale politikere på ytterste høyre fløy toer sine hender og nøyer seg med å si at man er imot terrorisme. Om man da ikke samtidig rydder i egne rekker, og tar et oppgjør med egen ideologi og hatske retorikk. For det er på ingen måte likegyldig hvilke bål man baerer ved til.
Om vi er likegyldige og ikke har vilje til å konfrontere og ta et oppgjør med disse destruktive kreftene blant oss så er faren stor for at historien kan gjenta seg.