❞ Saerlig uforståelig ble ordningen med pendlertillegg da koronapandemien inntraff.
Pendlertillegget for ansatte i fylkeskommunen var i utgangspunktet urimelig. Politikerne burde brukt denne anledningen til å avvikle det.
Denne uka diskuterte fylkespolitikerne pendlertillegget for de ansatte i fylkeskommunen – igjen. Tillegget var, av svaert gode grunner, omstridt allerede da det ble innført i 2018.
Bakgrunnen var sammenslåingen av Aust-agder og Vest-agder fylkeskommune. Siden den nye, samlede hovedadministrasjonen ble lagt til Kristiansand, vedtok fylkespolitikerne å gi ansatte i gamle Aust-agder fylkeskommune en kompensasjon for reiseveien. Ansatte får opp til 45.000 kroner i året for å pendle til Kristiansand.
Selv ikke for de fylkeskommunalt ansatte som gikk over til å ha kontor hjemme, ble pendlerfradraget fjernet.
Intensjonen bak det opprinnelige vedtaket var nok god. De som fikk lenger reisevei til jobb på grunn av fylkessammenslåingen, skulle kompenseres. Det ble også argumentert med at at dette var viktig for å beholde verdifull kompetanse. Like fullt var det et umusikalsk vedtak. Omstilling – inkludert endring av arbeidssted – er en del av arbeidslivet. Og selv om det kan oppleves som en byrde med lengre vei til jobb, har ansatte i fylkeskommunen det store gode å ha en sikker jobb.
Saerlig uforståelig ble ordningen med pendlertillegg da koronapandemien inntraff og også fikk store konsekvenser for arbeidslivet, blant annet i form av hjemmekontor. For selv ikke for de fylkeskommunalt ansatte som gikk over til å ha kontor hjemme, ble pendlerfradraget fjernet. Det er det knapt noen utenfor fylkeshuset som kan forsvare.
Tirsdag kom saken opp nok en gang. Fylkesvaraordfører Bjørn A. Ropstad (KRF) fremmet et forslag om en vurdering av ordningen, inkludert å redusere tilskuddet fra fem til fire år. Han viste til at «situasjonen for utgiftene som tilskuddet skulle dekke er endret. Da er det ikke unaturlig å se på endringer». Dessverre brøt Venstre med de andre i flertallskonstellasjonen og stemte sammen med opposisjonen, slik at Ropstads forslag falt.
At de ansatte reagerte på forslaget og ønsker å beholde et slikt gode, er naturlig. Men de folkevalgte burde hatt en bredere tilnaerming og tatt initiativet til å reforhandle en så urimelig ordning.