«Slipp meg ut, jeg orker ikke vaere i veien mer»
Maria Elise Thorkildsen, fødte sin sønn på Sørlandet sykehus 2. juni 2019. Der skal hun aldri føde igjen.
– Det er forferdelig å si det, men sånn er det. Hvis jeg noen gang tør å bli gravid igjen: Jeg skal aldri, aldri føde på Sørlandet sykehus igjen. Jeg gjør heller som mange av mine venninner, jeg drar til Arendal, sier Maria Elise Thorkildsen.
33-åringen er produsent for Knuden, Kristiansand kulturskole, og nå blir sønnen Mio Nikolai snart to år. Men hun ser ikke tilbake på hans første tid i verden med glede.
– Fødselen ble satt i gang, og så ble det hastekeisersnitt. Vi ble syke begge to, og måtte bli en uke ekstra. Sønnen min ble matet med sonde, og jeg fikk ikke i gang ammingen. Det var helt forferdelig. Det var en kjip tid, sier hun.
Faedrelandsvennen har i flere uker satt søkelyset på vanskelige arbeidsforhold, dårlig bygningsmasse og negative brukererfaringer fra kvinneklinikken og barneog ungdomsavdelingen ved Sørlandet sykehus.
VAR I VEIEN
Hun mener at de ansatte gjorde så godt de kunne, men at de var alt for få på jobb.
– Og så sitter du der og får ikke i gang ammingen, men mange rundt deg sliter med verre ting. Jeg følte jeg var i veien, og du vil jo ikke dra i den tråden unødvendig. Så da satt jeg bare og gråt i sengen. Helt til det kom inn en eldre sykepleier som fikk babyen på plass ved brystet, slik at han tok tak. Men det gikk ikke da heller. Dermed endte jeg opp bak et stativ i en gang og gråt – mens jeg prøvde å amme, sier Thorkildsen.
Dette er hennes første barn, og hun gikk inn med et åpent sinn. Etter en stund ble sønnen tatt med keisersnitt.
– Han ble da lagt på brystet mitt i det som føles som noen sekunder – og etter jeg var operert – ble vi lagt på en gang. Der gikk det folk forbi hele tiden. Jeg skulle bli kjent med min sønn, men følte at jeg var i veien for alle, forteller hun og røper noe:
– En dag mannen min var der, sa jeg: «Nå rømmer jeg. Si at jeg er på do eller noe». Og så dro jeg hjem for å kose med katten. Men jeg var tilbake like etterpå.
Alt var trygt og mannen min var med sønnen vår. Men jeg var desperat og måtte ut. Og jeg trengte hjelp, sier Maria.
DEPRESJON
I ettertid ser hun at hun gikk inn en fødselsdepresjon i to-tre måneder.
– Noen kaller det rekonvalesens, jeg kaller det depresjon. Jeg tror at stresset fra fødeavdelingen gjorde at jeg måtte pumpe meg i 10 måneder. Jeg fikk aldri den naerheten til babyen, som jeg hørte om i kanaler og podcaster. Jeg følte meg som en dårlig mor. Alle skal jo amme, det er det eneste som er riktig, sier hun.
Hun ønsker å berømme de ansatte på Sørlandet sykehus.
– Det er fantastiske ansatte på sykehuset, og jeg skulle gitt mye for at de kunne vaere flere folk på jobb, mener hun.
Thorkildsen sier at man selvfølgelig en dag er overlatt til seg selv med babyen, og at man skal laere, men hun savner den elementaere hjelpen.
– Jeg skal aldri føde der igjen. Jeg vet ikke engang om jeg orker å bli gravid engang. Dette var en knusende opplevelse, sier Maria Elise Thorkildsen.
Hun forteller om noe som gjorde dypt inntrykk.
– En dag jeg gikk i gangen, så jeg rett inn på et flermannsrom der det lå en mor ytterst og gråt. Alle som gikk forbi kunne se det. Det er ikke ikke sånn det skal vaere; Du skal få vaere i fred, du skal få oppfølging og du skal få hjelp, sier hun.
Da Maria Elise Thorkildsen innså at hun ikke fikk til ammingen alene, bestemte hun seg og sa til de ansatte:
– Slipp meg ut, jeg orker ikke vaere i veien mer.
Og hun fikk dra.