Feiringen av 17. mai fester et sterkere og sterkere grep om den norske befolkningen. Et stort hurra for det!
KAREN KRISTINE BLÅGESTAD, kulturredaktør
Altså – påstanden om at 17. mai blir en stadig mer viktig feiring er basert på en høytidelig spørreundersøkelse i egen vennekrets og blant kolleger. Og dybdeintervjuer blant egne barn. Svaret er unisont og uten avvik: Det er en helt sentral festdag. For mange står den faktisk fram som viktigere enn både julaften og – egen bursdag. Det er fortsatt barnas dag, men feiringen har heldigvis blitt viktigere for ungdommen, for de unge voksne og de som tror at de er voksne, men ennå har nokså liten livserfaring selv om de aldri, aldri vil erkjenne det.
● Det er ikke gitt. Man kunne tenke at all den høystemte høytiden, alle kransenedleggelser, minnetaler, alle markeringer med pomp, salutt og prakt, hadde kvalt den spontane og folkelige festen. Alle dørgende kjedelige 17. mai-taler av velforeningsledere, ordførere, politikere, veteraner og velmenende engasjerte Fau-ledere eller hvem det nå er som blir spurt om å holde taler på nasjonaldagen nå for tiden. Mange andre typer dager har mistet betydning, tradisjon, relevans og rammer. Men 17. mai, den dagen skal ikke rotes med. Da er det plutselig opp i morragryet, for ikke et minutt skal spilles bort på verdier og sysler som står høyt ellers i skole- og studiehverdagen. Som søvn, for å ta et et helt vilt eksempel.
● Det smeller i gang med champagneeller colafrokost, og så går det butt i butt med barnetog, voksentog og korpstog. Hvile litt på skoleplassen før koldtbord der og middagsfest her. Venner og familie og alt i en eneste stor hurlumhei av en dag. Innom på en kaffe hos svigermor og bort med litt blautis til bestefar – og skål alle sammen – godt utpå natten er festen i mål og over og det er heldigvis bare noen få timer til 18. mai også er historie. En like tung dag som 17. mai er lett.
● Yngre generasjoner staser seg opp med alt de kan finne av bunader og sølv og fete slips og pusser nesen og også skoa, i hvert fall de som har avtjent verneplikt. Og de samles i trange byleiligheter med oppdekte bord, hvite duker og høye glass, eller kupper langbord på utesteder og feirer alt de kan.
● Og det er grunn til å tro at den lykkelige 17. mai-feiringen er mer enn bare enda en fest. Det er brede smil, takknemlighet og glede over – Norge. Over oss. Hva nå enn det er for ulike folk. Grunnloven litt underforstått der, men det er et endeløst jubelbrus over friheten, tryggheten og tilliten her til lands. Sånn fremstår det i hvert fall. En massiv feiring over det faktum at man er privilegert fra start når man er født med ski på bena, oppvokst med bunad, brunost, dugnad, likestilling, lånekasse og Bsu-ordning, treparts-samarbeidet, NAV og alt det der som gjør Norge til en solid konstruksjon. En god oppfinnelse liksom. Et demokrati og en ytringsfrihet vi stadig blir minnet om at vi faktisk ikke kan ta for gitt. Og det er kanskje noe av greien?
● For et par tiår siden var det mer utenkelig at noe kunne rokke ved selvfølgelighetene vi eldre ble vant til da vi vokste opp, like etter Wergeland. For oss var det utenkelig at noe kunne ødelegges, destabiliseres. Det var bare noe man snakket om, ja nettopp i 17. mai-taler. Tidene endrer seg, verden går fortere, er kanskje skjørere, globalismen har inntatt oss på godt og på vondt, og vi kan følge godt med på hvor vaklevorent demokratier kan vaere verden over.
❞ Selvfølgelig har den islett av nasjonalisme, men så lenge takknemligheten er en del av regnestykket er summen sympatisk.
● En urolig verden er med på å sementere vår grunnlovsdag som en vesentlig fest, relevansen har ikke gått ut på dato. Og selvfølgelig har den islett av nasjonalisme, men så lenge takknemligheten er en del av regnestykket er summen sympatisk.
● På en måte blir 17. mai en feiring over at det faktisk går an å feire 17. mai. Sende barna ut med ispenger og vite at de er trygge der ute. Ingen brutale militaerparader eller stasi-aktige ting som følger med på ungdommen vår, ingen uroligheter eller opprør, ingen frustrert eller hatefull mobb.
● 17. mai er kommet for å bli. Og den later til å vokse. I omfang og verdi. Så lenge det er så gode grunner for å feire vår frihet og vårt samfunn vil feststemningen bare øke på og ingenting kan stoppe den lenger.
● Unntatt en pandemi da. Men det skal vi ta igjen. 17. mai 2022. Den blir ellevill.