80 år siden vår første krigssabotasje
17. mai 1941 brant det gamle Hans Johnsen-kvartalet ved havna. Det var kanskje den første sabotasje mot de tyske okkupantene i Norge, utført av et medlem av kommunistgruppa i byen, mureren Arne Moe.
Noen kan kanskje ha trodd at det var et illegalt fyrverkeri som var satt i gang da brannen ved Vesterhavna ble meldt klokka ti over åtte om kvelden på selveste nasjonaldagen. For feiring av 17. mai 1941 var forbudt av Quislingregimet, behørig annonsert dagen før med advarsler mot «demonstrasjoner» på grunnlovsdagen.
Først to dager etterpå kom en kort notis i den nazikontrollerte Faedrelandsvennen om en stor brann som brannvesenet og Wehrmacht sammen hadde fått slukket utpå natta. 20. mai var det derimot et stort oppslag i avisa: «Kristiansands eldste havnebebyggelse herjet av ild» het det, med stikktittel «Totalbrann i «Dompen». – 1,5 km slanger lagt ut. – Ilden skyldtes selvantennelse.» Foruten Hans Johnsens hus, hovedbygget i kvartalet hvor brannen startet, ble også «kol- og koksbua, samt huset på nr. 25, som støter inn mot 27, sterkt ødelagt av ild og vann.» En kolonialbutikk, en blikkenslager, en manufaktur- og skobutikk, kjøpmann Karl Nilsen samt kafe Hjemly ble skadet av brannen. En gnist antente også taket mot motsatt side i Ernst Hotell-kvartalet, men den brannen ble stoppet i tide.
Første gang jeg leste om dette var i kristiansandslektoren Øystein Bentsens bok «Samhold og svik» (2010) om de norske Sachsenhausenfangene. Her skriver han i kapitlet «Opprullinga av kommunistgruppa på Sørlandet i august 1942»: «Gustav Åberg, Håkon Henriksen, Arne Moe og min far var kamerater fra barndommen av. (…) Arne Moe var murer, de andre i motstandsgruppa var havnearbeidere. De kom opprinnelig fra Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF. Fra august 1940 til våren 1941 var min far matros om bord på norske båter som seilte mellom Norge og Tyskland. Etter at han mønstret av, ble han og de tre kameratene med i den kommunistiske motstandsgruppa i byen. Arne Moe hadde om kvelden 17. mai 1941 satt fyr på Vestre Strandgate 27 ned mot havna, hvor tyskerne hadde lager for militaerutstyr og ammunisjon.» I Bentsens bok står i tillegg til hans far også Arne Moe oppgitt som kilde. rne Martin Moe var 28 år da han begikk sin sabotasjedåd. Etter et drøyt års arbeid i kommunistenes motstandsgruppe ble han 21. august 1942 arrestert i et Gestapo-raid
AEsom var et hardt slag for den samlede motstandsbevegelse i Agder. Nesten et dusin folk fra kommunistgruppa på Lumber finerfabrikk ble arrestert i løpet av noen dager. Siden ble over 50 folk tatt, hvorav mange fra Evje og Vennesla. Blant dem var kameratene til Moe, samt lederen for gruppa, Odd Winther Fredriksen, ansatt på kontoret på Lumber. Det var også en enslig kvinne med, Mary Hansen, som meldte seg inn i kommunistpartiet 18 år gammel og ble arrestert sammen med sin far, Karl Hansen.
Han og Fredriksen er blant de 12 navnene på minnetavla ved Arbeiderforeningen. Begge døde i Tyskland som Nacht und Nebelfanger. Arne Moe ble banket halvt i hjel på Arkivet av torturisten Lipicki, «en sleip kvalm fyr i 30-årene», som han omtales som i Moes egen beretning fra krigen. Den har jeg fått låne fra hans sønn Oddleiv Moe, kjent som journalist både i Sørlandet og VG. et som er oppsiktsvekkende med denne «minneboka» på 40 håndskrevne sider, er at to sider er revet ut. Det forklarer hans sønn med at det sannsynligvis omtaler nettopp den omtalte sabotasjen 17. mai 1941. Grunnen til denne «retusjeringa»
Der trolig redsel for at familien skulle få noe ubehag knyttet til episoden.
For kommunisten Arne Moe møtte tidsnok den kalde krigens nådeløse oppgjør med annerledestenkende, og et opphold i tysk fangenskap hvor han var en hårsbredd fra døden, og veide 45 kg på sitt mest avmagrede, var ingen garanti mot å slippe unna den heksejakt som statsminister Gerhardsen startet med sin beryktede Kråkerøy-tale vinteren 1948.
Hva som sto på de to forsvunne sider, vet heller ikke Moes sønn. Men siste bevarte avsnitt før «sensuren» er om livet på Grini og lyder: «Et par av vår gjeng kom opp for krigsrett, men de (var) med i en anden sak og de blev dømt til døden, og benådet til livsvarig tukthus.» Her ville det vaere naturlig å gå videre med beskrivelsen av hans egne handlinger. Den i hans gjeng som ble dødsdømt og siden – på mirakuløst vis – benådet, var Reidar Bjårstad, arbeider på Lumber og etter krigen en kjent typograf og tillitsvalgt i avisa Sørlandet. Men en annen ung kommunist fra byen, Ragnar Fredriksen, var også blant de dødsdømte. Han ble skutt på Trandum 19 år gammel. ystein Bentsen skriver i sin bok at 17. mai-brannen «var trolig den første sabotasjehandlinga i det tyskokkuperte Norge.» Dette skjedde vel å merke før Hitlers overraskende angrep på Sovjetunionen sommeren 1941. Dette sammen med en kraftig tilstramming av regimet høsten 1941, bidro til å få fart i motstandskampen med andre midler enn binders og nisseluer. Riktig nok ble Lysakerbrua forsøkt sprengt 14. april 1940, uten å lykkes. Så brannen i Vestre Strandgate kan ha vaert landets første vellykka sabotasje. Uansett bør Arne Martin Moe og hans kamerater fått en minneplate på veggen i dette kvartalet nå ved 80-årsleitet.
Brannen i Vestre Strandgate kan ha vaert landets første vellykka sabotasje. Uansett bør Arne Martin Moe og hans kamerater få en minneplate på veggen i dette kvartalet nå ved 80-årsleitet.