Løsdriftskravet fra 2034 – en gjennomtenkt politikk?
Alle innen norsk landbruk er kjent med at båsfjøsene etter dagens regelverk må erstattes av løsdriftsfjøs innen 2034, ellers er det kroken på døren. Men er det norske folk og alle våre politikere klar over hva endringen i regelverket vil føre til i distrikts-norge?
Dette regelverket ble laget fordi dette skal føre til økt dyrevelferd. Dette er, og har vaert et omstridt tema. Det finnes både fordeler og ulemper med både båsfjøs og løsdriftsfjøs.
Jeg er ikke motstander av å bygge om til løsdrift, men de minste brukene under 15 årskyr har ikke økonomi til å gjøre dette. Mange av de mellomstore og største brukene har investert 15-20 millioner for et fjøs. Så kommer utgifter til kvotekjøp, kvoteleie, jordleie, redskap m.m i tillegg.
De brukene under 15 årskyr har nesten aldri vaert nevnt som et satsingsområde i det siste. Det er brukene mellom 15 og 30 årskyr som skal prioriteres når det må bygges om til løsdrift. Det er som om brukene under 15 årskyr ikke eksisterer! De er disse gårdene distrikts-norge vil merke blir borte de neste 15 år. Det samme gjelder de minste gårdene som driver med ammekyr.
Nibio-rapporten fra 2019 viser at i Agder og Vestland fylker hadde 30 prosent av melkebrukene løsdriftsfjøs og 70 prosent båsdriftsfjøs. I resten av landet varierer løsdriftsfjøsprosenten fra 39-57 prosent. I overkant av 4000 gårder med båsfjøs vil ha krav om å legge om til løsdrift innen 2034. For de som er interessert i statistikk og tallmateriale vedrørende omstilling fra båsfjøs til løsdriftsfjøs, kan man finne dette på nibio.no.
Et nytt løsdriftsfjøs til 15 kyr med 50 prosent påsett vil ha en investeringskostnad på 386.000 per kuplass ifølge NIBIO. Ved et båsfjøs på 60 kyr er investeringskostnaden 246.000 per kuplass. Hva blir så kostnaden per kuplass for de minste brukene under 10 årskyr? I 2019 var det 609 melkebruk som hadde under 10 årskyr.
Det er for det første en fysisk umulighet at alle båsfjøsene kan erstattes med løsdriftsfjøs innen 2034, til det er tiden for knapp. For det andre er det en enda større økonomisk umulighet at alle disse båsfjøsene skal kunne bygges om på en økonomisk forsvarlig måte for den enkelte bonde, slik tilskuddsordningene er i dag.
En del av disse båsfjøsene er det bygningsmessig fullt mulig å bruke etter 2034. Når løsdriftskravet kommer vil disse bygningene til en verdi av mange millioner, bli ubrukelige over natten. Hva blir konsekvensene av dette? Hvordan kan disse brukene opprettholde driveplikten?
Er det noen politikere eller andre som kan forklare hva bøndene på de små brukene skal leve av, når man ikke får positiv økonomi av å bygge om til løsdrift? Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite, vil gå tapt?
Den jorda som generasjoner før oss har dyrket opp vil forringes. Vi vil få et distrikts-norge som gror igjen med store forandringer i kulturlandskapet.
Etter min mening burde alle som har interesse og har ork til å fortsette med båsfjøs få mulighet til dette så lenge de ønsker.
Landbruket har over mange tiår hatt en negativ trend. Det har stadig blitt faerre bruk. I 2010 hadde vi 11.130 melkebruk i Norge. Disse ble redusert til 7511 i 2019 ifølge NIBIO.
Dette har delvis blitt kompensert av at andre bruk har tatt over slått og beiting av de nedlagte gårdene. Noen steder i landet har dette vaert mulig, andre steder lar dette seg ikke gjøre.
De minste brukene i indre Agder, på Vestlandet og i Telemark og mange andre steder i landet har ikke mulighet til å bli større. Geografien begrenser dette.
Mange av disse minste brukene har så små teiger og er så tungvinte i bruk at de i praksis aldri mer vil bli brukt til dyrehold dersom løsdriftskravet opprettholdes. Det er først og fremst disse jeg vil sette søkelyset på. Det er disse gårdene som vil bli tvangsnedlagt og gro igjen. En del av disse minste er kombinasjonsbruk der både gård og arbeid utenom kombineres.
Festtalene om et landbruk i hele Norge hører vi med jevne mellomrom. Dette kan ikke lenger sies, da en andel av norsk bondestand fra 2034 i praksis vil bli tvangsavviklet. Hva blir da det neste politiske slagordet for bøndene og landbrukspolitikken i Norge? En ny politikk som ikke inkluderer hele landet og alle bøndene som ønsker å drive med landbruk, får store konsekvenser.
Veien til mer import av mat kan bli kort, og summen av et negativt klimaregnskap desto større. De største brukene i Norge er små, sett i et internasjonalt perspektiv.
Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite vil gå tapt etter 2034, som følge av løsdriftskravet? Mesteparten av dette arealet vil i praksis aldri bli brukt igjen. Hvilke konsekvenser får dette for norsk matvareproduksjon, matvaresikkerhet og selvforsyning?
Så kan en vurdere dette opp mot diskusjonen om å bygge ned dyrket mark. Dyrket mark i sentrale strøk av Norge er hele tiden under press for å bli bygget ned, til både private og offentlige formål.
Etter min mening vil løsdriftskravet forringe dyrket mark og beite i distrikts-norge, minst på nivået med nedbyggingen av dyrket mark i sentrale strøk. Ikke helt sammenlignbart, men det er lov å tenke tanken. Den dyrkede jorden blir borte uansett. Om enn ikke nedbygd av hus og veier, så blir dyrket mark og beite igjen overtatt av naturen.
Kravet om løsdrift fra 2034 vil resultere i at et landbruk i hele Norge blir historie. Alternativet er at de minste brukene får dispensasjon fra løsdriftskravet. Eller at de får et tilskudd til ombygging eller nybygg, på et nivå som gjør at de får en økonomi til fortsatt drift, selv om de er små.
Målet om bedre dyrevelferd i løsdriftsfjøs kolliderer med to andre mål, nemlig å ha et landbruk i hele landet, og at tyngden av grovforbasert husdyrproduksjon skal vaere i distriktene.
Etter min mening vil løsdriftskravet forringe dyrket mark og beite i distrikts-norge.