– Berøringsangsten rundt disse spørsmålene er enorm
Det rasistisk motiverte Holmliadrapet hadde forgreninger til Sørlandet. Forfatter Anne Bitsch mener oppgjøret med rasismen fortsatt lar vente på seg.
– Berøringsangsten rundt disse spørsmålene er enorm i Norge. Vi har behandlet rasistisk motivert vold som et strafferettslig anliggende og som et ordensproblem. Men dette er systematiske handlinger begått av personer som selv definerer seg som del av en politisk og militant bevegelse, sier
Hun er forfatter og samfunnsgeograf, og i april kom hun ut med dokumentarboka «Brorskapet en historie om drapet på Benjamin Hermansen». Drapet i 2001 har blitt kalt «Det første rasistisk motiverte drapet i Norge», og boka har blitt rost av mange kritikere. Den gir også en grundig gjennomgang av det høyreekstreme miljøet fra 70-tallet og fram til drapet.
KRISTIANSANDER DØMT
– Drapet var ikke noe som «bare skjedde». Det var ingen tilfeldighet, eller noen enkeltstående hendelse slik man også ofte påstår om 22. juli-terroren, sier Bitsch.
Også det høyreekstreme miljøet på Sørlandet er beskrevet i boka. En da 17-årig jente fra Kristiansand ble dømt til tre års fengsel for medvirkning til drapet på Holmlia i 2001.
Anne Bitsch tar i boka et oppgjør med det hun mener er vegring mot å erkjenne at Norge har et problem med høyreekstremisme.
«ALDRI HATT NOEN USKYLD»
– Det er påfallende å legge merke til at den samme beskrivelsen ble brukt både på dette drapet, og på 22. juli-terroren ti år senere: «Da Norge mistet sin uskyld». Men vi har da aldri hatt noen uskyld, utbryter hun.
Hun peker på at Nasjonal Samling eksisterte i landet før 2. verdenskrig.
– Og det er ikke sånn at vi bare uten videre ble okkupert. Det fantes et parti her, riktig nok med liten oppslutning. Men de vokste seg store og fikk makt under okkupasjonen. Siden kan vi trekke linjene direkte fra miljøet rundt de gamle Ns-folkene og opp til nynazismen, helt opp til drapet på Benjamin Hermansen, sier Anne Bitsch.
– Hva mener du er årsaken til at nynazismen fikk fotfeste i bydeler som Voiebyen og Justvik i Kristiansand på 1990-tallet?
UNDERKLASSE-RELATERT
– Ut fra det man vet om befolkningsgrunnlaget i bydelene der nynazismen fikk fotfeste på nittitallet, var det et stort innslag av det vi kan kalle underklasse. Bydelene var preget av sosiale problemer og mye arbeidsledighet. Foreldre som ikke er til stede, eller som sliter med rus. Dette ser vi også i bakgrunnen til jenta fra Kristiansand som ble dømt for medvirkning til drapet. Med en slik oppvekst er det lett å søke andre fellesskap, sier Anne Bitsch.
Under arbeidet med boka har hun vaert i kontakt med og intervjuet en lang rekke navngitte og ikke-navngitte kilder, også rundt det davaerende høyreekstreme miljøet i Kristiansand. Den dømte kvinnen selv har ikke ønsket å bidra til boka, og hun lever nå under ny identitet.
I boka trekker Bitsch fram påvirkningen Arne Myrdal i sin tid hadde på rekrutteringen til nynazistiske miljøer i sør, og likedan omtaler hun Tore Tvedt og Vigrids innflytelse.
Bitsch mener likevel at rekrutteringsbildet har endret seg siden 90-tallet, og at årsakene til at både Kristiansand og andre byer har innslag av høyreekstremisme kan vaere noe annerledes i dag.
MÅ IKKE STAGNERE
– Det vi vet er at folk er eldre når de blir rekruttert nå, og at det nå skjer via nettet og ekkokamrene der. Klasseaspektet er ikke lenger like sterkt. Før var det lettere å gå inn i skolen for å forebygge eller drive avradikalisering, men i dagens situasjon blir dette mer krevende, sier hun.
Om heisingen av hakekorsflagget ved Arkivet i 2019, og lagmannsrettens frifinnelse av flaggheiserne for hatytring sier hun:
– Det er viktig at vi ikke stagnerer i en debatt om hva som «er lov å si» og hva som faktisk bringer oss framover.
– Det kan vel hende det ikke er så lett å oppnå enighet om hvem «vi» er eller hva som er framover?
– Helt klart. Det finnes en splittet forståelse av hva «vi» er og hvor «vi» skal. Derfor kan vi ikke la strafferetten ta monopol på debatten om ytringsfrihetens grenser. Det offentlige rommet føles mindre inkluderende og trygt for dem som nynazister peiler ut som fiender når hakekorsflagg heises, også selv om det ikke er direkte oppfordringer til vold. Det store «vi-et» må konfrontere dette, sier Anne Bitsch.
Hun mener det nasjonale selvbildet står i veien for at det blir tatt tak i disse tingene på en bredere front:
«UTØYA-KORTET»
– Nordmenn flest er jo ikke høy
reekstreme, men her som andre steder finnes holdninger som det må tas et oppgjør med, sier forfatteren.
Ti år etter Utøya-terroren ser hun nå at flere av de overlevende tar til orde for et mer direkte oppgjør med holdningene som førte til både denne og drapet på Benjamin Hermansen.
HOLDNINGER
– Det er slikt som dette som må til. Vi må se sammenhengen mellom holdninger og handlinger, og vi må forstå at disse ikke skjer uavhengig av hverandre. At Arbeiderpartiet og AUF beskyldes for å «dra Utøya»-kortet for politisk vinnings skyld vitner om manglende vilje til å sette seg ned og lytte til hvor motparten kommer fra. Det er trist, sier hun.
UENIG I BERØRINGSANGST
Historiker Thomas V. H. Hagen ved Arkivet freds-og menneskerettighets sentere r ikkehelt enig med Bitsch i beskrivesen av berøringsangst:
– Jeg kan ikke helt se at det er noen stor manglende vilje til å ta tak i disse temaene de siste årene. For eksempel har holdninger og ordbruk vaert noe det er og har vaert stor oppmerksomhet rundt i skoleverk og laereplaner. Dette er noe det er stor enighet om at er viktig å ha fokus på, og alle synes å vaere opptatt av det.
ÅPEN KLOAKK
– Likevel ser vi altså at sosiale medier er som en åpen kloakk, og at holdningene bare blir verre og verre. Problemet er at vi ikke lenger har en enhetlig offentlighet i Norge. Gjennom sosiale medier har kvaliteten på den offentlige samtalen blitt sterkt forringet, og det gjelder også måten vi snakker til og om hverandre.
– Den norske modellen er ikke lenger et fellesskaps prosjekt, men har blitt fragmentert tilsa er interessegrupper som står o groper til hverandre uten noen felles forståelse av virkeligheten. Vi trenger å forbedre kvaliteten på den offentlige samtalen. Vi trenger laererne, vi trenger journalistene, vi trenger historikerne og vi trenger alle. Det er feil å tro at dette er noe som bare kan løses av rettsvesenet. Dette
handler om alt annet enn jus. Politioverbetjent Magne Langs et her radikalisering s kontakt hos Agder politidistrikt. Han støtter beskrivelse nava t rekrutterings mønstrene til høyreekstrememiljøer har endret seg:
– Tidligere var det mer at de høyreekstreme møttes for å høre på musikk og drikke øl, mens nå foregår sosialiseringen og rekrutteringen mye på nettet. Her på Sørlandet har vi en liten kjerne av overbeviste høyreekstreme i aldersgruppa 20 til 40 år. Og her som i resten av N ordener det Den nordiske motstandsbevegelsens o mer den viktigste gruppa. De haren viss re- kruttering, det varierer hvorlenge folk blir vaerende, og vi følger med på dem, sier Langseth.
FRAMSTILT SOM HUMOR
Han opplyser at rekrutteringen skjer fra ulike bakgrunner og miljøer, og at det ikke nødvendigvis er ungdom fra belastede hjem som fanges opp av de høyreekstreme miljøene.
– Dette varierer ganske mye, og vi finner alle spektre. Samtidig som vi har en kjerne, har vi også yngre grupperinger hvor det foregår utveksling av ting som er framstilt som «humor». Samtidig som vi har denne kjernen, har vi også unge mennesker som kanskje ikke helt forstår hva det er de er med på.