Hva har krigen med 22. juli å gjøre?
I dagene etter terrorhandlingene den 22. juli 2011 ble det fra mange hold trukket linjer tilbake til andre verdenskrig. «Ikke siden krigen har vi opplevd en større ugjerning,» sa statsminister Jens Stoltenberg på pressekonferansen morgenen etter.
Forfatteren Frode Grytten skrev diktet «Etter 22. juli». Her alluderer han til Halldis Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale» fra 1945 når han skriver: «Eit vi er så mykje meir enn eit eg.»
Også tilbakeblikk på katastrofen nevner andre verdenskrig, slik som artikkelen om 22. juli i Store norske leksikon. I innledningen slås det fast: «Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massedrapet på Utøya er de verste terrorhandlingene i Norge etter andre verdenskrig.»
Felles for disse eksemplene er at de nevner andre verdenskrig, men uten å utdype. Sammenlikninger gjør nytten når dimensjonen i en hendelse skal måles. Men kan henvisningen til krigen ha noen annen funksjon enn bare å opprette en retorisk forbindelse?
Fellesnevneren ligger ikke i mord og sorg, men i ideologi. Det høyreekstreme grunnlaget for både den nazistiske okkupasjonen 1940-45 og det akutte anslaget i 2011 ble riktignok ikke oversett, men kom av ulike årsaker i bakgrunnen. Etter ti år er det nå dette temaet som flere ser det som nødvendig å gripe fatt i. J eg vil hente fram tre tekster som alle har krigen, høyreekstremismen og 22.-juliterroren som fokus, men med tre ulike perspektiver på saken, nemlig språket, psyken og politikken. De kan indikere retninger for hvordan dette problemet kan håndteres videre.
Allerede tidlig på høsten 2011 utkom boka Respons 22/7, redigert av Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen. Her har Paal-helge Haugen et essay som han med en allusjon til Henrik Wergelands dikt «Sandhedens Armée» kaller «Ord? Som Verden saa foragter?». Diktet ble skrevet som innlegg i kampen for å endre religionsparagrafen i Grunnloven, som nektet jødene adgang til riket. Allusjonen påviser derfor en felles tematikk i de to tekstene, nemlig ordene (språket) og ideologien (antisemittismen).
Haugen tar utgangspunkt i møtet mellom den tysk-jødiske forfatteren Paul Celan og den tyske filosofen Martin Heidegger i juli 1967. Den ene overlevende etter holocaust; den andre nazist. Haugens poeng er deres ulike forhold til det språket som de en gang hadde hatt felles. For Heidegger er det baerer av sannhet og dype innsikter; for Celan er det ødelagt.
Det ødelagte språket finner Haugen igjen i Breiviks manifest, som uttrykker en «vrengt rasjonalitet». Det er denne vi må vaere på vakt overfor, mener han, og peker på nordiske høyrepartier, der terroristen hentet mye av vokabularet sitt. Språklig pynting, maskering og tvetydigheter er dessuten blitt normalisert, så det som trengs, er en grundig renovasjon.
I den samme boka har også Karl Ove Knausgård et essay, «Navnet og tallet». Det åpner med hans egen sterke reaksjon og sorg på det som har skjedd «hjemme», mens han sitter i Malmö og skriver på bind seks i sin roman, Min kamp. Der har han lest mye om Adolf Hitler, blant annet hans bok Mein Kampf, fordi romanen skal inneholde et flere hundre siders avsnitt om ham. I essayet reflekterer han over likheter og forskjeller mellom Hitler og Breivik. Likhetene er at de begge har et paranoid verdensbilde og finner fiender. For Hitler er det jødene og bolsjevikene; for Breivik kulturmarxistene og muslimene. Både Hitler og Breivik gir en detaljert redegjørelse for hvordan motstanderne skal stoppes, og begge er harmdirrende og hensynsløse.
Men forskjellene er større, for Breivik har synspunkter som Knausgård kan si seg enig i, og dessuten skriver han på norsk og i en kjent verden. Så hva er det ved vår kultur som kan skape en så stor avstand, spør Knausgård, og finner overraskende mye hat på ulike nettsider. Om man skremmes av hatet, er det likevel avgjørende å ha tillit til at fellesskapet utmanøvrerer det onde – ikke med ytringsforbud, men med imøtegåelse. En nyere tekst er Kjartan Fløgstads roman Due og drone fra 2019, som åpner med at terroristen har rømt. Mannen er sporløst forsvunnet, og de norske myndighetene får aldri tak i ham. De som jakter, framstilles som hjelpeløse, og krisen utløser overdimensjonerte og demokratitruende tiltak. Dessuten er landet nå okkupert på nytt, nemlig av amerikanerne, som muligens har sine egne planer med den dømte.
Den satiriske nåtidsfortellingen er satt stykkevis inn i en omfattende katalog over hendelser med Olav Sima som hovedperson. Hans liv er en reise gjennom norgeshistorien fra han er industriarbeider, motstandsmann under krigen, politimann og til han blir partner i et advokatfirma. Der ender han opp med å trenere saker om nordmenns samarbeid med nazistene. A nders Behring Breivik kalte seg «Marxist hunter», og et viktig poeng for Fløgstad er at denne politiske motivasjonen for terrorhandlingen ikke er blitt tatt tilstrekkelig hensyn til. I Due og drone bruker han terroristen og hans handlinger til å rette søkelyset mot tendenser han mener har lagt grunnlaget for at antikommunistisk og «marxofobisk» tankegods har hatt gode vekstvilkår i Norge etter krigen. Her mener han å spore terrorismens historiske røtter.
E
Fellesnevneren ligger ikke i mord og sorg, men i ideologi.