Dette synes Hav (10) om KAY portretter
KAY portretter er en samling av dukker med masker. Klaerne de har på seg er kjoler og en kappe over hodet som ser gammeldagse ut.
Portrettene er plassert inne i Rådhuskvartalet. Hvis man vil, kan man dra dit uten at det er åpent, men da må du se den utenfra.
Den dukken som er naermest vinduet, har noe brune greier i øye. Jeg synes de var kule, men også litt rare og litt skumle.
Jeg er litt usikker på hvor mange det egentlig er. Det kommer an på hvordan man teller.
Det er fem som står og så er det en av de som har to masker på hodet og en i hånda og en på bakken, som jeg synes ser ut som har dødd. Dukkene står stille, men det ser ut som at de danser. De holder hender og måten de står på synes jeg gjør at det ser ut som at danser, i hvert fall de to bakerste. De ser veldig gamle ut. De hadde sett helt ekte ut om de hadde hatt hudfarge, men de ser enda ut som dukker fordi de har gråe masker. Det er rart at de står i rådhuskvartalet. Det er jo vanlig at kunst står på et museum. Kanskje er det fint at kunsten kan vaere der folk går. Utenfor og litt unna står det en statue av kong Haakon IV.
Jeg synes dukkene til Anna ser mer ekte ut en Haakon Iv-statuen. Det synes jeg fordi Haakon bare er grå og grønn, men dukkene har klaer. Hendene og maskene gjør at de ser ut som spøkelser. Jeg er glad for at jeg fikk se dette. Hun som har laget dukkene er flink. Jeg anbefaler at alle som liker dukker og kunst burde dra dit.
Anna har også laget en liten film. Filmen er på polsk, men teksta på norsk.
I filmen hører vi om ulike mennesker. De snakker om hva de er redde for, hva de håper på, hva de liker og hvordan de har det. Alle
i filmen sier at de har hatt det litt vanskelig, men også hva de er stolte av og hva som gjør de glade. En av de snakker om hvordan man har det i polen og om diskriminering.
Jeg skjønte ikke helt hva den skulle fortelle, men jeg synes den var bra laget.
Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at filmen handler om hvorfor hun har laget kunsten så det ser ut som at de er gamle og med dukken som ligger på bakken og har dødd.
I filmen går de som forteller rundt med masker sammen med dukkene. I filmen forteller hun at mammaen hennes har sagt: Ikke vaer redd for de døde, bare de levende. Jeg er veldig enig i det.