22. juli er dagen for sorg, medfølelse og ettertanke. Men oppgjøret må fortsette. I morgen. Og framover.

VIDAR UDJUS, POLITISK REDAKTØR

Først etter 10 år har flere Auf-ere turt å fortelle offentlig hvordan de egentlig har opplevd tiden som har gått etter terrorhandlingene. Det er hjerteskjaerende å se og lese hvordan de har lagt bånd på seg. Av frykt for å rokke ved den nasjonale fortellingen om rosetog og samhold. Av frykt for å framstå som bitre og sinte. Og: Av frykt for å bli beskyldt for å slå politisk mynt på det som hendte.

● Ikke bare har ofrene for terrorhandlingen møtt hat i kommentarfelt og på sosiale medier. Fremtredende borgerlige politikere har i årene som er gått beskyldt Ap for «å bruke Utøyakortet», fordi tillitsvalgte i den bevegelsen som var terroristens fremste mål har forsøkt å reise en debatt om tankegodset som beredte grunnen for massedrapene.

● Det er så nedrig som det kan bli.

● Heldigvis har flere bedt om unnskyldning for en slik ordbruk. Heldigvis har ledere av andre ungdomspartier erkjent at AUF har blitt stående alene i dette oppgjøret. Og heldigvis har opptakten til dagens tiårsmarkering vaert preget av en langt større vilje på bred basis i samfunnet til å ta et slikt oppgjør.

● For: Gjerningsmannen var ikke, i medisinsk forstand, gal. Det fastslo norsk rett. Gjerningsmannen var heller ikke en utenlandsk islamist. Det trodde mange av oss instinktivt da de første meldingene kom om eksplosjonen i Regjeringskvartalet. Gjerningsmannen var vår egen. Vårt eget, må også oppgjøret vaere. Og det må vare.

● En utenlandsk avsender stilte under rettssaken mot terroristen i 2012 følgende spørsmål på sosiale medier: Hva er det i vannet dere drikker i Norge? Han begrunnet spørsmålet med den norske terroristen. Og med at landet vårt under og etter krigen ble beryktet for landssvikeren som gjorde etternavnet Quisling til et internasjonalt begrep.

● Avsenderen kunne nevnt flere. Philip

Manshaus. Nynazistene som drepte Benjamin Hermansen. Gjerningsmannen bak bombeangrepet på 1. maitoget i Oslo i 1979. Og andre. Som ikke står bak like grusomme gjerninger. Men som står bak hatefulle ord. Som altså er grunnlaget for gjerninger.

● Mye har vaert skrevet om hvem som har ansvaret for at et politisk oppgjør med tankegodset som lå til grunn for

22. juli ikke har kommet. Ap-ledelsens vektlegging av felles sorg, samling og samhold i dagene og ukene etter massedrapene, var den gang en klok strategi. Deretter kom oppgjøret med sviktende sikkerhet og beredskap. Det var også nødvendig. Men det politiske oppgjøret passet det liksom aldri helt å ta.

● Kanskje følte også andre at det var for vanskelig å naerme seg den bunnløse tragedien som først og fremst rammet én ungdomsorganisasjon, ett parti, én bevegelse. Men et oppgjør kan ikke tas av én organisasjon. Et oppgjør kan heller ikke ha én fasit. Det må derimot ha form av en løpende debatt. Og der må det vaere legitimt å vaere uenig med den organisasjonen som var terroristens fremste mål når man diskuterer hvor grensene bør gå for hva som er akseptabelt å si og hva som er en hatefull ytring. Bare på den måten kan vi som samfunn utvikle et bevisst og aktivt forhold til hvor grensestolpene bør settes ned for å hindre et tankegods som kan inspirere nye ekstremister.

● Bildet er ikke helsvart, til tross for skremmende hendelser som nazi-marsjen gjennom Markens i Kristiansand, Pegida-demonstrasjonene i flere norske byer og etablering av grupper som Odins soldater. For ingen av disse, eller andre, høyreekstreme grupperinger har klart å etablere seg som kraftfulle aktører her til lands.

● Men samtidig er debattklimaet på sosiale medier til tider bekmørkt. Hvor mange som sitter hver for seg eller i virtuelle fellesskap og øser seg opp på hat som så pøses ut til andre, vet ingen. Heller ikke hvor mange konspirasjonsteoretikere som sprer vrangforestillinger, fordommer og løgner. Det eneste vi vet, er at deres aktiviteter er farlige. Kanskje til og med livsfarlige.

● I dag markerer vi tiårsdagen for terrorhandlinger som fortsatt er vanskelige å fatte. 22. juli er dagen for sorg, medfølelse og ettertanke. Men oppgjøret må fortsette. I morgen. Og framover.