Stortinget må avgjøre
I avisen tirsdag 31. januar stiller Sigurd Berg Aasen tre spørsmål til ordføreren i Kristiansand.
Det er: 1). Visste du at vedtaket i Stortinget kun var med en stemmes overvekt? 2). Er du klar over at sammenslåingen kom i stand som en følge av at daværende fylkesmann feiltolket de antatte resultatene av politiske vedtak? 3). Er du videre klar over at datidens regjering feilinformerte Stortinget og brukte fylkesmannens feiltolkning om at «to var for og en i mot»?
Aasen er selvsagt inne på hva som var årsaken til det ulykksalige vedtaket Stortinget gjorde den gangen. Jeg tror dette eksempelet på bruk av politisk makt er det beste eksempelet på at med «simpelt flertall» kan man oppnå det meste. Det er i alle fall ingen tvil om at politisk makt til enkelte tider kan oppfattes som både arrogant og ufordelaktig blant mange.
Når Aasen stiller disse spørsmålene til ordføreren i dag, så blir jeg litt i tvil om hva som er det viktige budskapet fra den gruppen han representerer. Tror Aasen at Skisland ikke har fått med seg hva som har foregått? Tror han at de folkevalgte i Kristiansand ikke er klar over den situasjonen de nå står overfor? Vil han med disse spørsmålene egentlig påvise at både ordfører og andre politikere «ikke følger med i timen» eller er det for å finne «selve syndebukken» med tanke på neste kommunevalg?
Jeg går ut fra at Aasen er klar over mitt standpunkt i denne saken. Jeg har nemlig plassert ansvaret på partiene som var Solbergs grunnlag for tvangssammenslåingen. Selv om det var en kjent tidligere AP- ordfører som var fylkesmann på den tiden, så kan man ikke legge skylda på hverken han eller andre lokale politikere. Det var Høyres «merkesak» som skulle føre dem til de «nye høyder», og selv ikke lokale politikere fra de nevnte regjeringspartiene var villige til å engasjere seg i saken for å unngå et så svakt politisk flertallsvedtak i Stortinget som det ble.
Alle som har vært engasjert i politikk, vet at en fylkesmann opptrer kun på vegne av den sittende regjering, og det er ingen tvil om hva han hadde å forholde seg til. Den gangen kommunalminister Sanner er den eneste som kan klandres for tolkningen «2 for og 1 imot».
Videre vil jeg presisere at det politiske flertallsvedtaket i Søgne kommunestyre er for meg det viktige vedtaket å forholde seg til her lokalt. Folkeavstemningen som ble gjennomført var for meg en rådgivende avstemning, og jeg fikk den forståelsen at de folkevalgte i Søgne tok rådet på alvor. Dersom jeg skal gå til det skritt å prøve å finne en medvirkende faktor til at tolkningen «2 for og en imot» var mulig å trekke, så må det tillegges lokale forkjempere for kommunesammenslåing i tidligere Songdalen kommune. Det var nemlig det vedtaket de fattet, «at de var for en sammenslåing under forutsetning av at Søgne ble med» som var utslagsgivende. Det vedtaket viser også med tydelighet at mye rart er mulig å få til i politikken med den rette formuleringen av vedtaket.
Egentlig så tror jeg Aasen er opptatt av å sette fokus på at lokale politikere ikke må forhindre en ny folkeavstemning. Han behøver ikke å trekke opp historien for å få fram det poenget. Dersom vi imidlertid tenker på hva bystyret en gang tidligere har sagt og gjort av vedtak, så vet vi at nåværende regjering har sagt at de «overstyrer det vedtaket». De har bestemt at det skal være en ny folkeavstemning og at den skal være avgjørende for denne regjeringen i en endelig avgjørelse.
Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at denne regjeringen da har sagt at avgjørelsen er tillagt sentralmakta og at de vil bruke den retten til å bestemme det endelige utfall. Dersom regjeringen da velger å fatte et vedtak om deling, basert på en ny folkeavstemning, uten godkjennelse av stortingsflertallet, så håper jeg de vet hva de gjør og hva det skaper av presedens for framtida med bruken av folkeavstemning. Om den er rådgivende eller avgjørende.
Jeg har derfor ikke noe imot en folkeavstemning, men forutsetningen må være at den er rådgivende for regjeringen og at det må bli et stortingsvedtak basert på flertall i den salen som er avgjørende. Vi vil aldri få ro om denne saken dersom eksempelvis en folkeavstemning alene skulle være utslagsgivende, og i tillegg med et svakt flertall for. Det skaper mer hodebry enn det gjør godt med et nytt svakt vedtak i en og samme sak.
Saken har, etter min mening, blitt en farse og en parodi på politisk engasjement og makt. Måten de to gruppene håndterer hverandre og beskriver hverandre er en hån mot oss som skal gi vår stemme ved valg. Styringsdyktighet baserer seg i alle fall ikke på at vi til valg skal vektlegge en representativ styringsform og så i neste omgang på grunn av en folkeaksjon/opposisjon skal velge at folket skal overstyre de politiske valgte organer.
Jeg har derfor en anmodning til begge aksjonsgruppene: Bli enige om at mye kan rettes på i framtiden. Ikke la kommunestrukturen bli en sovepute. Tenk løsninger som kan forbedre tjenestetilbudene våre. Gå til den erkjennelsen at en folkeavstemning i denne saken er rådgivende for regjering og Storting. Erkjenn at Stortinget er de som har avgjørelsesmyndigheten om kommunestruktur. Si ja til folkeavstemning i de tidligere kommunene Søgne og Songdalen og la regjeringen legge fram saken for Stortinget. Da har vi mulighet for å få ro om saken og bli enige om å gjøre framskritt.
Jeg stemte mot sammenslåing på premissene til regjeringen Solberg, men er nå for å opprettholde sammenslåingen, og jeg er «fly forbanna» på at denne regjeringen egentlig har skapt så mye uklarhet om saken.
Vi vil aldri få ro om denne saken dersom eksempelvis en folkeavstemning alene skulle være utslagsgivende, og i tillegg med et svakt flertall for.