En engasjerende konsertkveld
Den tradisjonsrike ønskekonserten til Fædrelandsvennen og Kristiansand Symfoniorkester bydde i 2023 på flere inntrykksfulle øyeblikk, men bet kanskje av seg litt for mye.
Åpningen bestod av to folkloristiske satser fra finske Sibelius og vår egen Grieg. Begge fikk flotte og personlige presentasjoner fra konferansier Helene Bøksle, men fremførelsen låt dessverre litt uinspirert. Mest savnet jeg tydelig rytmisk samspill, spesielt i den halling-inspirerte Grieg-satsen. Felles dynamikk virket heller ikke veldig gjennomarbeidet. Når enkelte instrumentalister fikk soloer derimot, fikk melodiene spilt seg ut bedre.
Samspillet fikk heldigvis en tydelig forbedring fra første sekund av ouverturen fra Wagner sin «Der Fliegende Hollender». Dette dramatiske stykket er inspirert av en stormfull skipstur utenfor Tvedestrand og det meget tette samspillet til orkesteret satte denne inspirasjonen til livs på spektakulært vis. Dirigent Fredrik Burstedt styrte skuta på stø kurs gjennom voldsomme dønninger fra messing og slagverk, hinsides raske vinder i stryk og sublime bølger i treblås. En sanseopplevelse!
Den nautiske linjen fortsatte med «Pirates of the Caribbean». Også her fikk dirigenten orkesteret til å spille i skjønn forening. For en av min generasjon som har vokst opp med disse filmene var det virkningsfullt å høre denne musikken tatt like seriøst som musikken til en stormester som Wagner.
Etter pausen fikk Helene Bøksle vise seg frem som solist med en egen sang. «Vega», atmosfærisk arrangert for orkester av Sindre Hotvedt, stod i god stil med filmmusikken før pausen. Bøksle for
midler sterkt som sanger og selv om noen ambisiøse topptoner skar bittelitt var det nok av flotte linjer med vakker klang i lavere register som gjorde et fint nummer.
Mozart var neste og orkesteret spilte flott med godt tempo. Samspill og detaljarbeid var på plass og veide greit opp for den store reduksjonen i instrumenter (et Mozart-orkester er litt mindre enn et moderne orkester). Videre nøt vi impresjonistiske, men nostalgiske toner fra Ravel. Hans orkestreringer er ofte kreative og melodiene flyter raskt mellom instrumentene, noe musikerne i orkesteret fikset godt.
Klangutviklingen fortsatte så med tillegget av Kilden Vokalensemble (KVE) på scenen. Under ledelse av dirigent Marit Tøndel Bodsberg Weyde kom to mer meditative satser fra Fauré og Puccini. Spesielt i den ordløse Puccinisatsen balanserte kor og orkester godt.
Deretter trakk KVE seg inn i salen rundt de fremste publikums rekkene og sang en gripende tonesetting av «Til Ungdommen». Dagens politiske og sosiale ustabilitet var nok med på å forsterke inntrykket, men selve sangen var i seg selv gåsehudverdig.
Burstedt tok så over igjen for å sette punktum for kvelden med en suite fra «Final Fantasy». Selv kjenner jeg ikke denne spillmusikken godt, men det var ikke et hinder for lyttergleden. Samspillet var på plass og en rik orkestrering av dramatiske temaer satte en verdig slutt på kvelden.
Selv om det var noen små hakk i veien var dette en engasjerende konsert som stort sett trakk en rød tråd gjennom flere ulike musikalske verdener.