Vestbredden – nøkkelen til varig fred mellom palestinerne og Israel
De politiske grupperingene som gjennom de siste tiårene har utgjort Israels regjering, verken vil eller ønsker å se tilbake noen tiår, for kanskje å finne grunner til at situasjonen mellom jøder og palestinere er blitt slik den er nå.
Da vil kanskje Israels ekstremistiske ledere fort bli nødt til å innrømme at også de har bidratt til det hatet mot jøder som nå er i området. Da vil de også måtte innse at helt siden Oslo-avtalene på 1990-tallet og frem til i dag, så har Israel ikke villet bidra med noe som kunne ført til varig fred i regionen. Snarere tvert imot, de oppfylte ikke sin del av Oslo-avtalene, noe Netanyahu senere har «tatt æren for» i sine taler.
Han mener disse avtalene ville ha utgjort en stor trussel for Israels sikkerhet. Ja, vi ser jo nå hvor stor sikkerhet landet hans har fått som en følge av en slik ekstrem hatpolitikk gjennom mange tiår.
Israel har fortsatt med å okkupere Vestbredden helt siden 1967 til tross for at dette blir fordømt av FN, og i tillegg trosser de hele tiden Genèvekonvensjonene, som forbyr en okkupant å flytte egen befolkning til okkupert område. Her har de israelske myndighetene ved hjelp av soldater bare fortsatt med å øke de jødiske bosetningene og fortrengt stadig flere palestinere bort fra sine hjem.
Jeg er ganske overbevist om at dersom Israel hadde hatt fremsynte og løsningsorienterte ledere også i tiden etter Oslo-avtalene, så hadde vi ikke hatt denne grusomme krigen i Gaza nå. Dette blir jo også langt på vei støttet av Israels tidligere justisminister Yossi Beilin, en av hovedarkitektene bak disse avtalene.
Og, hvis Israel hadde respektert Genèvekonvensjonene og ikke latt bosettere okkupere store deler av Vestbredden, men heller vært villige til å forhandle seg frem til sikre avtaler om trygghet for begge parter, så er jeg ganske sikker på at vi ville hatt en fredsavtale for lenge siden.
Derfor vil Vestbredden være nøkkelen til fred også i fremtiden, slik jeg ser det. Da kunne det i praksis ha blitt opprettet en palestinsk stat bestående av Gaza, Vestbredden og Øst-jerusalem.
Ja, i 2014 var også Hamas, ifølge palestinske kilder, villig til å akseptere den israelske statens eksistens innenfor grensene fra 1967. Tenk om Israels myndigheter den gang hadde grepet muligheten i det «tøværet» som da var, til å fremforhandle en varig tostatsløsning, med klare sikkerhetsgarantier til begge parter? Dette i stedet for å tro på at militær overlegenhet alltid vil løse deres sikkerhetsutfordringer. I dag ser vi dessverre følgene av denne tankegangen.
All historie viser at langvarig okkupasjon og undertrykkelse av et folk, svært ofte gir grobunn for ekstremisme og terror over tid. Når palestinerne opplever gjennom årtier at ingen fredelige midler nytter for å oppnå tilfredsstillende levevilkår, så blir ofte voldelig motstand siste utvei. De opplever tvert imot at israelske myndigheter tar seg til rette på Vestbredden og gjennomfører blokade av Gaza.
Alle statsledere bør klare å sette seg inn i hvordan et slikt langvarig undertrykkende og nedverdigende liv er, og i større grad være klar over hva resultatet av dette i verste fall kan bli. Derfor kan en med god grunn si at nåværende Hamas er et produkt av Israels politikk i området gjennom mange tiår. Apartheidpolitikken som de israelske myndighetene har ført mot palestinerne, særlig på Vestbredden, har helt klart vært med på å bygge opp under et langvarig hat mot Israel, noe som igjen er med på å gi grobunn for terror.
Jeg håper at jeg med dette har vært med på å synliggjøre at israelske myndigheter har hatt flere muligheter til å komme palestinerne i møte gjennom de siste tiårene, men de har hver gang konsekvent valgt ikke å gjøre det. Som en følge av denne «enveiskjøringen» og med de ekstreme og kompromissløse regjeringene Israel nå har hatt gjennom mange år, så er dette som nevnt en viktig årsak til det hatet mot jøder som har utviklet seg på Gaza, og som endte så voldelig den 7. oktober i fjor.
Og, når det engang blir slutt på krigen her, er en bare halvveis til fred. Uten at USA og resten av verden krever at de av bosetterne på Vestbredden som ikke ønsker å bo i en egen palestinsk stat, fjernes, vil det dessverre aldri bli noen fred basert på en tostatsløsning. Heldigvis krever også stadig flere land nå, deriblant et viktig land som USA, at dette må bli den endelige løsningen på konflikten mellom Israel og palestinerne.
Å fjerne bosetterne vil de nåværende israelske styresmaktene neppe godta frivillig slik de nå fremstår, så da vil en varig fred være helt avhengig av hvor sterkt press vestmaktene velger å legge på Israel. Hvis presset blir sterkt nok til at de må respektere Genèvekonvensjonene, kan det gi grunnlag for håp. Dette håpet kan imidlertid bli større, hvis det israelske folket selv innser vanviddet i den splittende maktpolitikken som nå føres og gjør opprør, slik at de får valgt inn folk i nasjonalforsamlingen som er mer fremsynte og samarbeidsvillige. Politikere som tør å ta ordet forhandling i sin munn, for det ordet er tydeligvis et fyord for Israels nåværende ledere. Tidligere justisminister Yossi Beilin ser da heller ingen utsikt til varig fred, så lenge Netanyahu og hans likesinnede sitter ved makten.
❞ Derfor kan en med god grunn si at nåværende Hamas er et produkt av Israels politikk i området gjennom mange tiår.