Begeistret og berørte publikum
Édouard Louis' essay om faren som offer for et voldelig samfunnssystem er blitt sterkt teater som skal på turné. Premieren i Kilden begeistret og berørte publikum.
Det handler om å være homo i en fattig arbeiderklasse, det handler om arbeideren som blir kuet og knekt av «systemet», det handler om en syk mannsrolle og om friheten ved å danse. Særlig om friheten.
Agder Nye Teater leverer en tøff forestilling i dramatiseringen av Édouard Louis' tekst «Hvem drepte faren min». Forfatteren er den franske litteraturkometen som på få år har etablert seg som en av de store i hjemlandet, og som har vunnet mange lesere også i Norge i siden debuten i 2014 med «Farvel til Eddy Bellegeueule». Forestillingen «Hvem drepte faren min» bygger på boka med samme tittel.
TEATER
● Hvem: Agder Nye
Teater
● Sted: Kilden
● Tittel: Hvem drepte faren min
● Tekst: Édouard Louis
● Regi, koreografi og scenografi: Magnus Sparsaas
● På scenen: Olav Waastad, Charlott Utzig, Magnus Sparsaas, Filip Ring, Ingvild Moen, Stine Svellingen.
Den har tidligere vært dramatisert på Det Norske Teater med tittelen «Kven drap faren min».
Agder nye teater har sete i Arendal. De jobber profesjonelt med Magnus Sparsaas ikke bare som leder, men også som regissør, koreograf og scenograf.
Forestillingen varer omtrent like lenge som det tar å lese boka, den er på cirka 70 sider, altså omtrent en time pluss noe mer. Det er mengder av tekst som pøses ut i løpet av den første timen. Men så skjer noe veldig overraskende, overveldende og veldig sterkt. Jeg vet ikke om jeg vil nevne det her.
Kanskje best å la kommende publikummere få det som en praktfull overraskelse. La meg kalle det «livets dans».
I boka er det jeg-personen Edouard Louis som forteller. Før forestillingen egentlig begynner, blir vi presentert for faren, Olav Waastad, og opptil flere andre rollefigurer som gestalter ulike roller der kjønn er av underordnet betydning. Til slutt er det regissør og skuespiller Magnus Sparsaas som er Édouard Louis.
Waastad er liksom blitt med i en forestilling med noen «galninger» som han ikke helt vet hva holder på med. Lenge leser og siterer han ordrett fra boka. Jeg vil tro det kan være litt forvirrende for en som ikke kjenner boka at han stort sett leser hva sønnen sier om faren. Men etter hvert forandres teksten litt, slik at han sier «jeg» der forfatteren sier han eller du om sin far.
I nesten en halvtime får jeg følelsen av å være med på en slags prøve. Scenerommet har arbeidslys. Men nesten umerkelig forandres scenen til å være en teaterscene med lyssetting, effekter, røyk, merkverdige fysiske begevelser et sted mellom turn og dans med rytme, og den siste halvtimen er vi inne i teatrets magi. Waastad gjør en vanvittig kraftprestasjon i rollen som faren. Mye er ordrett fra boka, omskrevet og omredigert, men gjort med en dyktig skuespillers pasjon. Mot slutten fører de inn tekstdeler fra et senere essay av samme forfatter. Vellykket det også, og med et frampek mot forfatter Louis' neste bok som kommer til våren.