I Polen har vi et ordtak som lyder cirka sånn: «Der djevelen ikke selv kan dra, sender han en kvinne ».
Jeg er her for å ta rollen som djevelens advokat og si: Denne byen fortjener et fenomenalt uteliv og en fantastisk matkultur. Dette bør vi kunne kreve og si høyt.
Kanskje jeg bekrefter stereotypien om at polakker liker å klage. Kanskje det handler om å flytte fra en storby og bli møtt med lille, blide Sørlandet. Kanskje er jeg bare kresen.
Mitt inntrykk er at Kristiansand elsker middelmådighet.
● – Samme det, sier jeg når noen spør hvor vi skal på byen i kveld. Med noen få unntak så er det virkelig det samme.
For av en eller annen grunn synes ingen det er rart at så mange utesteder i denne byen ligner på hverandre. De spiller samme type musikk, gjerne hits fra 80-tallet, og de selger billig øl. That’s it.
● En indre uenighet dukker opp når jeg skal omtale et eller annet sted som «konsept», for det er nemlig sjelden det virkelig ligger et konsept bak. Med mindre det er et konsept å ville gjøre flest mulig til lags. Og kombinere – sportsbar aleksandra.kosalka@fvn.no med nattklubb, rocka stemning med karaoke – for en høyere suksessfaktor. Musikken dundrer på de fleste utestedene, men noen har glemt å sette inn dansegulv.
Målgruppa: Absolutt alle. Gud forby å skille seg ut. Satse på noe nytt og spennende? Å i heiane!
● Jo, Kristiansand er i en stadig utvikling. Det har dukket opp nye utesteder som tør å satse litt annerledes i det siste.
Men så mange slike har gått konkurs før. Folk strømmer til de identitetsløse stedene uansett, og det virker ikke som om de egentlig vil ha noe annet.
● Det må være trygt å si at vi har et mangfold av restauranter i denne byen. Men vi har ikke nødvendigvis et mangfold av smaker.
Med så mange restauranter kunne vi vært Norges heldigste semistorby med flere spennende konsepter og smaker fra hele verden. Istedenfor må vi nøye oss med pizza, pasta, burger, biff og poteter – i beste fall en fornorska versjon av det vidt forståtte «asiastiske».
Det finnes gode og spennende restauranter i Kristiansand. Men de er i fåtall.
● Før jeg fikk lov å være sinna i Fædrelandsvennen, jobbet jeg i restaurantbransjen. Til dags dato har jeg ikke kommet meg over at folk i denne byen vil betale for en tacotallerken med first priceingredienser som de selv kan lage hjemme.
Hva er det med dere sørlendinger? Er dere redde for å prøve noe nytt, eller handler restaurantbesøkene utelukkende om å spise seg mett med det enkle og kjente, på samme måte som en tur på byen ofte handler om å drikke seg full?
– Det er typisk sørlandsk å være skeptisk til nye ting, sa min sørlandske roomie den dagen jeg flytta ut fra Krakow og inn i et kollektiv på Grim.
Så lenge vi ikke krever opplevelser og tør å si: «Hei, dette var et middelmådig måltid», får vi servert samme og samme om igjen.
● Hver gang det blir publisert en restaurantanmeldelse i Fædrelandsvennen som ikke skryter av stedet, koker det i kommentarfeltene.
Man kan være enig eller uenig i karakteren, men basert på noen av kommentarene har jeg trukket konklusjonen om at på Sørlandet skal alle klappe hverandre på skuldrene, si «bra jobba», og nøye seg med en raus porsjon en blir stapp mett av.
● Det virker nesten som om det er feil å påpeke forbedringspotensial og utfordre driverne. Feil å si at denne gangen var besøket skuffende.
•« Er det ikke snart på tide å legge ned disse anmeldelsene? (...) En anmelder kan jo i ytterste konsekvens få folk til å styre unna noe som er veldig bra for de fleste, men som anmelder ikke har sansen for» , skriver noen.
•« Savner positivitet og at steder blir heiet frem istedenfor å vifte med et rødt tørkle mot de som leser dette », mener en annen.
•« Men det er jo lite mat ser jeg », svarer noen på en positiv anmeldelse.
•« Det må være personlig », skriver en restauranteier som har fått et lavere terningkast.
● Altså, vi kan nøye oss med et middelmådig tilbud og middelmådig service, betale for det og gi et tydelig tegn til de som driver om at middelmådig er bra nok.
Alternativt kan vi heretter begynne å kreve kvalitet og variasjon. Så slipper vi å oppleve de beste festene og måltidene utenfor Sørlandet.