Derfor bør Norge søke medlemskap i EU
Under toppmøtet i Helsinki i 2018 ble det 16. juli avholdt et møte mellom presidentene Putin og Trump. Ingen andre var til stede enn nødvendige tolker.
Pressekonferansen etterpå var en merkelig opplevelse. Min umiddelbare kommentar var: Hva har Putin på Trump som vi ikke vet om? Trump uttalte: Vårt forhold har aldri vært verre enn det var nå, men det endret seg for omtrent 4 timer siden. Deretter skrøt de to presidentene av hverandre. I mine øyne var det Putin som fremstod som klar vinner.
24. februar 2022 rullet store russiske styrker inn over grensene til Ukraina. For første gang siden mai 1945 var det en fullskala krig mellom to europeiske naboland. I den grad Trump senere har uttalt seg om krigen har uttalelsen vært følgende: «Jeg skal få slutt på krigen i løpet av en dag». Det vil ikke skje.
Russland har lagt om til «krigsøkonomi» og øker egen våpenproduksjon betydelig. Våpen får de også fra Nord-korea og Iran. Så lenge Nato-landene har klart å forsyne Ukraina med våpen, har Ukraina i senere tid klart å stå imot det russiske presset. Men våpenlagrene i vest begynner å tømmes. I USA er det hard kamp i kongressen om ny støttepakke til Ukraina. Foreløpig er det ikke enighet mellom partiene. Fra sidelinjen advarer Trump sine partikolleger mot å si ja.
Å forstå det som nå utspiller seg i USA er vanskelig. At en person, som til de grader bryter med det som kjennetegner vårt eget demokrati, kan bli valgt til president for verdens største økonomiske og militære stormakt, er ubegripelig.
Men det kan skje. Da vil Europa, inklusive Norge, stå overfor en helt ny situasjon. Under Trump vil USA s støtte til Israel kunne forventes å gå foran USAS engasjement i NATO. Forholdet til Iran og Irans støttespillere vil også kreve sitt. I Stillehavs-regionen truer både et uforutsigbart Nord-korea og en eventuell konflikt mellom Kina og Taiwan.
Uansett hvordan vi snur og vender på det vil Europa i mye større grad måtte ta ansvar for egen sikkerhet. Vil Ukraina klare å holde stand dersom USA reduserer sin militære støtte, eller avslutter den helt? Det er tvilsomt. Dersom Ukraina taper, hvor lang tid vil det da ta før Russland forsøker seg på nytt for å oppfylle Putins «drøm» om «verdensmakten Russland», etter mønster av det gamle Tsarriket eller Sovjetunionen? Hvor sikre kan vi være på at Russland ikke ønsker seg isfrie havner i Nord-norge? Som det eneste skandinaviske landet som enda ikke er Eu-medlem, er vi utenfor de fora som vedtar EUS politikk.
EU ser nå ut til å gå mot en stadig sterkere integrering, også av forsvarspolitikken. Er vi sikre på at NATO vil, eller kan, iverksette artikkel 5 i NATO pakten overfor Norge dersom det skjer samtidige angrep på de baltiske landene, Polen, Sørøst-europa og
Norge mens USA er opptatt på andre fronter?
Med en avsluttet krig i Ukraina vil et Russland i «krigsmodus» ha stor nok kapasitet til å angripe på flere fronter samtidig. Få i Norge har trodd at det vil kunne skje, men i løpet av den siste måneden har mye endret seg. Det begynte da den svenske forsvarssjefen uttalte at Sverige må forberede seg på krig. For få dager siden uttalte forsvarsminister Gram i et foredrag i Oslo militære samfunn at «Norge må være forberedt på at konflikt kan bryte ut».
Under 2. verdenskrig hadde allierte styrker hjulpet med å gjenerobre Narvik, men da tyskerne gikk til angrep på Holland, Belgia, Luxembourg og Frankrike 10. mai 1940, forlot de allierte styrkene Norge.
Jeg har alltid ment at Norge burde vært fullt medlem i EU. Norge vil, sammen med Danmark, Sverige og Finland, kunne fremstå som en «demokratisk enhet» med sine ca. 30 mill. innbyggere. Stor nok til å bli lyttet til. Vi vil kunne danne en motvekt mot den politiske utviklingen som skjer i Ungarn, men også i noen andre Eu-land, ikke helt forskjellig fra det politiske synet Trump står for. Min oppfordring er derfor: Ikke vent – søk fullt medlemskap i EU så fort som mulig. Verdenssituasjonen er nå dramatisk annerledes enn den var i 1994. Angrer flertallet i Storbritannia i dag på at de trakk seg ut av EU? Jeg tror det.