Eksponerer oss for stillhet og for undring
Kristiansand Kunsthall bader sine besøkende i malerier i hele 2024. Første utstilling er viet fire unge kunstnerskap og deres personlige syn på verden
I en kunstdebatt som ofte oppleves politisert, gjør Kristiansand Kunsthall noe så dristig som å gå «back to basic», så å si. De vender fokus mot den tradisjonsrike malerisjangeren, mot det håndverksmessige og mot kunstverket som objekt. I de lyse utstillingsrommene legger de ulike malerier under lupen og inviterer oss inn til sanselige og taktile møter med maling uten annen kontekstualisering enn en oppfordring til å se.
LASSE ÅRIKSTAD
Den bredeste presentasjonen gis Lasse Årikstad, som fyller hele sal 3 med collager og malerier. Årikstad er en mer sammensatt og leken maler enn de andre tre i utstillingen. Han plukker og siterer fra kunsthistorien, og i den monumentale maleri-installasjonen på fondveggen i kunsthallen ser vi impulser fra POP, fra pointillisme, fra Art Brut og fra lyrisk abstraksjon. Denne sammensatte identi
teten understrekes også i de lekne collagene som skaper skjønnheter og misfostre fra ukebladsider.
Styrken i Årikstads prosjekt er hvordan han aldri lar seg feste i én malerisk form. Hos ham er ikke maleriet nødvendigvis noe vakkert som vi vil ha over sofaen hjemme i stua. Maleriene har store, uhåndterlige formater, de stiller helt bokstavelige spørsmålstegn, de flyter over av kunstnerens signaturer, og hverdagsgjenstander får lov å bryte inn i fiksjonen. Maleriene er rike på refleksjoner og kunstnerskapet oppfattes lite selvhøytidelig.
ESPEN KVÅLSVOLL
Espen Kvålsvolls malerier vises i første sal med et fargesterkt og karaktersterkt uttrykk. Fargene er skarpe og direkte, og kvasse linjer skjærer gjennom flatene. Jeg får assosiasjoner til håndverksornamentikk og til folkekunsten, men de repetitive mønstrene gir også assosiasjoner til de grafiske verdenene i dataspill. Flatene myldrer av detaljer og veksler mellom ulike maleriske teksturer som øynene kan oppdage og gjenoppdage.
SUSANNA ANTONSSON
Maleren Susanna Antonsson, skiller seg fra Kvålsvoll i form og temperament. På en dyp, blåmalt vegg er malerier i små formater montert med luftige intervaller. Maleriene er små poetiske refleksjoner om lys, om en hestehov, om et vindu som skimrer mot mørket. Bakgrunnene er flytende, nesten skimrende, og strålende vakre. Tankene mine trekkes mot ikonene og deres enkle, bestandige og rituelle form. Men her er det ikke Maria eller Jesus som opphøyes, men de små miraklene i livet, som lyset og våren. Den poetiske og lett magiske stemningen intensiveres ved de små formatene som vi må liste oss inn på og lytte til.
MARILA DRACHUK
Lyset og jorden trer også frem i Mariia Drachuks malerier, men snarere enn det poetiske og vare som hos Andersson, er det det jordnære og organiske som preger dette kunstnerskapet. Maleriene er sterkt stofflige, malingen utgjør er en egen substans som liksom lever sitt eget liv på flaten. Formene på flaten danner egne rytmer og organismer som har sin egen maleriske logikk.
I tillegg til å presentere fire sterke kunstnerpersonligheter, er denne utstillingens styrke at den våger å stå i det håndverksmessige og i det fysiske møtet mellom betrakter og maleriet. Den tør å eksponere oss for stillhet og for undring. Her er det ingen annen agenda enn å se og å la maleriene virke på oss som uutsigelige objekter.
Og dess mer digitale vi blir, dess mer avkoplet vi blir fra naturen og omgivelsene våre, desto viktige blir disse analoge rommene som maleriet kan skape.