Det denne verden trenger

Paulus skriver kjærlighetsbrev. Han skriver til en spesiell menighet, der folk er veldig dedikert til oppgaven med å være en kristen menighet. De har studert og lært og erfart en hel haug, samlet kunnskap og ferdigheter, er oppmerksomme på at medlemmene er utstyrt med forskjellige nådegaver og lar dem utfolde seg til nytte og glede for menigheten. Men enda har Paulus noe å si dem. Han sier at uansett hvor dyktige de er, eller hvor sterke de er i troen, eller hvor mye de kan og vet, så er det ingenting verdt hvis det ikke blir gjort av kjærlighet. Uten kjærlighet blir det bare plikt. Det blir hult og vassent. – Og så lister Paulus opp alle kjærlighetens fullkomne kvaliteter.

Lurer på om de følte det som å få en bøtte isvann i hodet. For hvordan gjør man seg full av kjærlighet? Og her er det snakk om den uselviske, utholdende, ubetingete kjærligheten som til og med gir livet sitt, hvis det er til nytte. Det er et håpløst krav egentlig, egnet til å gjøre oss mismodige.

Men så kjenner vi jo igjen Jesu kjærlighet i denne beskrivelsen. Han ga sitt liv for at vi skulle få fred med Gud. Han satte ikke på sitt eget beste først. Hans kjærlighet er betingelsesløs, deles ut til alle som vil ha – gratis. Så ta imot hans kjærlighet, la den fylle deg og kjenn at den frigjør fra de mange «om og men» som preger livene våre. Når vi hviler i den kjærligheten, vil den etterhvert bli en del av oss, fylle oss og renne over – og finne veier til gode handlinger for våre medmennesker.

Denne kjærligheten er sterkere enn døden!

Denne kjærligheten tar aldri slutt!

Denne kjærligheten er det største av alt! Den er det denne verden trenger!