Hva vet vi om miljøkonsekvensene av sjødeponering?
Både i Repparfjorden og Jøssingfjorden gikk det flere tiår før dyrelivet var helt restituert, men i dag er dyrelivet artsrikt. Hva vet vi egentlig om miljøkonsekvensene av sjødeponering – og hvor fort vender livet tilbake igjen etterpå?
Sjødeponering av gruveavfall er kontroversielt, og er nå kun tillatt i Tyrkia og Papa Ny-guinea foruten Norge. Ellers deponeres massene på land. Saken har nylig vært aktualisert gjennom rettssaken om mineralutvinning ved Førdefjorden, hvor Naturvernforbundet og Natur og Ungdom saksøkte staten for å ha gitt Nordic Mining utslippstillatelse. Det ble i tingretten fastslått at utslippstillatelsen var gyldig, og med det vil 170 millioner tonn gruveavfall kunne havne i Førdefjorden de neste ti-årene. Saksøkerne har imidlertid anket avgjørelsen.
Så hvilke erfaringer kan vi trekke fra andre fjorder som har vært gjenstand for sjødeponering?
Vi vet i alle fall at bunntopografien i fjordene endres permanent. Store mengder masser som deponeres, reduserer dybden betydelig. Dette vil i seg selv påvirke livet i fjorden.
Selve effektene varierer mellom fjorder og økosystem, og ut fra mengden og sammensetningen av massene som dumpes. Den konstante begravingen i selve deponiet er i seg selv en «stressfaktor» som få arter kan tåle. Det er særlig livet på sjøbunnen som blir påvirket av deponeringen. Børstemark, små skjell, snegler og krepsdyr får hjemmet sitt tildekt av masser og blir direkte utsatt for partiklene.
Partiklene inneholder lite næring, er mindre og er ofte mer skarpkantede enn de som finnes naturlig. I tillegg kan gruveavfallet inneholde rester av mineraler eller tilsatte kjemikalier. Alle disse faktorene kan ha en innvirkning på organismene.
Tett opp mot grensa til Agder ligger Jøssingfjorden. Her ble det fra 1960–1984 deponert gruveavfall inni fjorden og fra 1984–1994 i Dyngadjupet rett utenfor. Her har vi hatt mulighet til å studere hva som skjer når deponeringen opphører.
Dyrelivet begynte å vende tilbake allerede det første året etter endt deponering. I begynnelsen kom arter som tåler mye forurensning, men gradvis fikk flere arter fotfeste, også arter som ikke er spesielt hardføre. I dag er dyrelivet både i Jøssingfjorden og Dyngadypet artsrikt, til og med i øvre sjikt av hva vi typisk finner av antall arter i norske fjorder.
Artstallet i bunnsedimentene i Jøssingfjorden er på linje med hva vi finner i Førdefjorden i dag. Tilstanden til fjorden er nå, over 30 år etter dumpingen opphørte, klassifisert som «god» i henhold til vannforskriftens klassifiseringssystem.
Repparfjorden i Finnmark er en annen fjord med tidligere deponering av gruveavgang på 70-tallet. Her er situasjonen sammenliknbar med Jøssingfjorden. Bunnfaunaen har blitt artsrik og tilstanden klassifiseres igjen som «god» iht. vannforskriften.
Både i Repparfjorden og Jøssingfjorden gikk det noen tiår før dyrelivet var helt restituert. Og enda finnes det kjemiske spor av avgangsmassene i overflatesedimentene. Det er størst bekymring knyttet kobber. I Jøssingfjorden er det også et pågående utslipp av suspendert materiale, slik at vi ikke utelukkende kan tolke funnene i lys av det gamle deponiet.
Når det gjelder aktive deponi, ser vi at effektene varierer; fra store effekter på bunnfaunaen opptil to mil fra utslippspunktet, til «god» tilstand iht. vannforskriften i selve deponiet. Et slikt stort spenn gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner om hvordan nye deponi vil påvirke lokale fjordmiljø.
Derimot vet vi at et deponi med minst mulig overflateareal er fordelaktig, ettersom det er øverst i sedimentet dyrene lever og de fleste reaksjonene skjer. Av samme grunn anbefales det å tildekke deponiområdet når utslippet opphører hvis massene inneholder forhøyede nivåer av metaller eller skadelige kjemikalier.
Mens effektene på dyrelivet i bunnsedimentet er godt studert, er det enda en del vi ikke vet. Dette gjelder spesielt skjebnen til de aller minste partiklene, som ikke nødvendigvis havner i selve deponiet. Disse kan påvirke både planter og dyr grunnere vann, samt plankton og fisk, ved at næringen fortynnes, vannet blir mørkere, og ved at fødeorganer og gjeller tilstoppes.
Videre vet vi ikke nok om hvordan funksjonen til bunnsamfunnet endres, og hva dette kan ha å si for resten av økosystemet. Sjøbunnen har en svært viktig rolle i havet som å lagre karbon, frigjøre næringssalter til vannet og fungere som fødeområde for fisk og skalldyr. Slik informasjon fremkommer ikke gjennom å måle biomangfoldet alene, men krever en mer helhetlig tilnærming hvor også funksjon og funksjonsmangfold studeres.
Siden noen av endringene blir permanente, er det viktig med et solid kunnskapsgrunnlag før en beslutning tas. «Føre-var»-prinsippet må ligge til grunn, og vi må være sikre på at den beste teknologien blir tatt i bruk. Hvis et landdeponi er alternativet, må også miljøeffektene til dette tas i betraktning, og veies opp mot konsekvensene av et sjødeponi. Vurderingen bør derfor gjøres fra sak til sak. Et totalforbud mot sjødeponering kan således «eliminere muligheten tillate den minst miljøskadelige løsningen» iht. Miljødirektoratet selv.