Norsk politikk i et tåkete landskap av EUdirektiver
Hvem har styringa i det norske samfunnet? I et representativt demokratisk land, er svaret vi alminnelige borgere.
Men hvis man følger godt med i samfunnsutviklingen – den faktiske gjennomførte politikk de siste årene – er det Eu-direktivene i langt større utstrekning enn den norske folkevilje som predikerer politikken her til lands. Slik oppleves det for oss som får «vår tur», for å sitere nåværende statsminister i hans seierstale sist stortingsvalg. Den politiske og økonomiske tilknytningen av norsk politikk til EU har vært under omsorgsfull oppfostring av de dominerende partiene på Stortinget over flere tiår fram til i dag.
For å underbygge min uro, vil jeg minne leserne på hva EUS styresett ideologisk og i praktisk politikk er tuftet på. Ifra starten av var det maktelitene i sentral-europa så for seg, et anti-demokratisk konsept for å sikre denne eliten økonomisk og politisk kontroll i tråd med visjonen av et utvidet europeisk samfunn. Dette ifølge Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i Hellas og forfatter av boken «And the Weak Suffer What They Must?» Videre nevner han tyske Robert Schuman og franske Jean Monnet, sentrale korporatister i EUS spe begynnelse, som var «fast bestemt på å konstruere et byråkrati med base i Brussel som en demokratifri sone.» Varoufakis siterer også Count CoudenhoveKalergi i denne sammenheng om sin kartell-baserte ambisjon for Europa: «at det skulle overstyre demokrati og erstatte det med et sosialt autokrati in the spirit» Ikke verst. Og ganske i tråd med hvordan EUS styresett har utviklet seg i teknokratisk og autokratisk retning de siste tiårene.
Imens overlever fiksjonen av et godt fungerende norsk demokrati i et omspennende tåkelandskap hvor makteliten perfeksjonerer sine tåkeprat, ferdigheter og underkommuniserer hvem og hva som egentlig styrer norsk politikk. ALAN ANDERSEN,