En dag for tusen tårer
Fotball, fest og tusen tårer. Finn Matre Langelands begravelse vil sitte lenge i minnet.
Ei kiste i barnestørrelse står midt i rommet. Hvit, men dekorert med fargerike tegninger fra gode venner.
På gulvet rundt ligger minner fra Finns liv: En bamse. En ryggsekk. En redningsvest. En bag med golfkøller.
Og fotballutstyr. Selvfølgelig. Fotball var viktig for Finn. Derfor preger det også seremonien.
Mange stiller i fotballtøy. Deriblant Finns lagkamerater i Donn.
Nå legger de hver sin hvite rose på kistelokket, til orgeltoner fra «You’ll Never Walk Alone».
Det er klubbsangen til Finns favorittlag, Liverpool.
SOLIST TORSTEIN SØDAL har tatt en pause halvveis i sangen for å slippe til Donn-guttene. De danner en halvsirkel rundt kista. Rundt vennen de mistet så brått.
Så bryter de ut i et aller siste kamprop:
«Vi er hvite, vi er blå. Vi er ikke til å slå! Ååå Finn!»
Det er så hjerteskjærende at det nesten ikke er til å holde ut. Men samtidig så uendelig fint. Når Sødal plukker opp mikrofonen igjen, har han spart det beste til slutt:
«Walk on, walk on With hope in your heart»
Tårene strømmer fritt. Men det stemmer, det han synger; selv på en dag som denne er det håp.
Der det er barn, er det alltid håp. Og i dag er det barn her. Mange barn.
Det merkes allerede idet seremonien starter. Over høyttaleranlegget synger DJ MØMØ Finns favorittlåt «Badebussen»:
«Vi dansa og festa Elefanta og hesta»
Om det ikke akkurat var elefanter og hester i Lund kirke, var det i hvert fall antydning til dans og fest. En dag i barnas ånd. I Finns ånd.
– Du satte andre foran deg selv. Du var et forbilde. Ikke bare for dine kamerater, men også for oss voksne, forteller pappa Christopher Langeland i sin minnetale.
Han er best kjent for allmennheten fra sin tid i Start, og sønnen arvet lidenskapen for fotball:
– Du har gitt din siste pasning, og du har scoret ditt siste mål,
sier
pappa.
Han vet at livet ikke blir det samme uten Finn.
– Men du skal fortsette å være med oss. Jeg er helt sikker på at du blir med alle som er her i dag, og alle andre du traff på din vei. Ditt lure smil, lune vesen og ditt gode
humør er rett og slett for godt til å ikke ta med seg videre i alle livets utfordringer.
MAMMA LINN sier at sønnen gjorde livet hennes til en fest i nesten åtte år.
– Du har beriket så mange på din vei. Du hadde alltid et smil på lur, og en god klem.
Hun forteller om kveldsstunder hun vil ha med seg resten av livet.
– Samtalene som kom da vi hadde sunget oss gjennom de fire «nattasangene» våre, vil jeg aldri glemme. Jeg avslutter som jeg har gjort hver kveld: Takk for i dag, Finn. God natt og sov godt. Mamma elsker deg.
Det er bare åtte dager siden foreldrene mistet sønnen sin. Det skulle vært en helt vanlig torsdag med læring og lek. I stedet ble det den verste dagen i livene deres.
Finn ble påkjørt av et vogntog på Torridalsveien, bare noen meter fra hjemmet sitt. Politiet meldte om ulykken klokka 08.06, og 14 minutter senere var syvåringen bekreftet omkommet.
Han gikk på andre trinn på Lovisenlund skole, og var på vei dit da ulykken inntraff.
Den tragiske hendelsen har berørt folk langt utover Kristiansands grenser. Kondolansene har strømmet inn fra fjern og nær.
Vi som sitter i Lund kirke denne fredagen, kjenner oss nær, alle sammen. Selv vi som ikke kjente ham.
– Finn fikk oppleve mye. Han levde et innholdsrikt liv, og hadde mennesker rundt seg som var glade i ham, sier sogneprest Monika Olsen Holt i sitt minneord.
FOR HENNE ER seremonien noe helt utenom det vanlige. Hun har selv barn på andre trinn på Lovisenlund skole, der Finn gikk.
Tårene har trillet den siste uka. Møtene med Finns nære og kjære har vært smertefulle.
– Vi er mange som har grått, og som gråter, over tapet av Finn.
Selv om Holt har vært prest i Lund menighet siden 2015, er det første gang hun leder en begravelse her.
Begravelser er vanligere i Oddernes kirke, men familiens ønske om at så mange som mulig skulle få delta i seremonien, bidro til at valget falt på Lund.
Kirka er godkjent for 690 personer, men siden menigheten ikke rår over mer enn 600 stoler, må de sist ankomne stå.
Veggene som skiller seremonirommet fra de øvrige lokalene i kirkebygget, er skjøvet til side for å gi plass til flere folk. Dette gjøres bare på julaften og i forbindelse med konfirmasjoner og skolegudstjenester.
Og i dag.
Når de første strofene av «Amazing Grace» blåses gjennom pipene i kirkeorgelet, er tiden er inne.
FIRE HENDER TAR GREP rundt håndtakene på kista og løfter den opp fra katafalken.
Hender som har omfavnet og beskyttet. Som har trøstet og varmet.
Men som nå løfter den tyngste bør et voksent menneske kan bære.
På en eller annen måte finner de kraften som behøves. En siste håndsrekning for en umistelig venn.
Kanskje har det aldri vært så mye sorg i Lund kirke som akkurat i dette øyeblikket. Kanskje har «Amazing Grace» aldri slått så hardt som denne gangen.
Kanskje vil den aldri gjøre det igjen.
Når den lille kista treffes av vårsola utenfor kirkedøra, møtes den av ti æresvakter fra politiet. En honnør fra mammas kolleger, som også har fått tragedien tett innpå seg.
Kolleger som er blitt sterkt preget av ulykken, og vil være det lenge.
Men som nå står der skulder til skulder, i sin kollegas tyngste stund.
Når hjulene på bårebilen settes i bevegelse, går ferden mot kirkegården på Oddernes, hvor Finn skal stedes til hvile.
En menneskelig hale på flere hundre meter følger bak. Et stille tog i stille gater i en stille bydel. I en by som gråter.
I over en kilometer snirkler det seg fram, mens folk står tause på fortauene. Noen holder rundt hverandre. Noen tørker tårer. En og annen vinker til en bekjent i følget.
Ved Lovisenlund skole står elever med hjerter av papp i hendene. De sørger over en av sine egne. Etter jordfestelsen går mange tilbake til Lund kirke.
Til åpent minnesamvær med pizzaboller, pølser, popcorn og slush.
Til ære for han som ikke rakk å leve livet ferdig.
Men som likevel rakk å sette dype spor etter seg.
Det er det grunn til å feire, og derfor er det en dag for fest.
Men også en dag for tusen tårer.