Æres den som æres bør
Jeg plages av dårlig samvittighet, og jeg har ingen unnskyldning. Jeg er på overtid og blir nødt til å fortelle om hva vi mistet i denne byen den dagen Harald Furre ikke ble gjenvalgt.
Som høyremann og jeg som SVer, var aldri Furre min ordførerkandidat, og jeg ville da, og vil enn helst, at Høyre skal gjøre så svake valg som mulig, men rett skal være rett. Det skal ikke være svertekampanjer og fake news som skal styre et valg – det er det fakta som skal.
At jeg er så sent ute, skyldes at jeg nettopp grunnet debattklimaet i Kristiansand som utviklet seg, og rådet hele forrige bystyreperiode, var så destruktiv og utmattende og medførte at jeg også ble mettet på poltikk og ønsket å holde meg mest mulig unna offentligheten. Likevel: bedre sent enn aldri, for det er ikke til å komme forbi at Furre trenger en oppreisning rundt sitt rennommé.
Som Sv-er, hadde jeg vært vant siden jeg ble med i Sosialistisk ungdom i 1994, at borgerlig side hadde lite til overs for våre forslag og politikk. Det å bli nedstemt, tape, møte veggen, var kutyme. Sånn er det jo i et demokrati.
Likevel var det et eller annet som skjedde da Furre inntok ordførersetet, og plutselig i tospann med ydmyke, hjertevarme Renate Hægeland, begynte høyre å resonere positivt på store mengder av SVS innlegg i formannskap og bystyre. Det var en helt absurd opplevelse – å vite at en kunne komme til ethvert møte og regne med å bli lyttet til og tatt på alvor.
Ikke til forkleinelse for forgjengerne til Furre, for SV har fått gjennomslag på mange felt i mange år, men dette var likevel annerledes. Det var mer en omvendt inngang: at en ble møtt med positiv innstilling, og så kom heller skepsisen i etterkant av innlegg og forslag fremmet.
Dette ga jo uante muligheter, og bystyret i perioden 2015-2019, arbeidet som en regnbuekoalisjon hvor partitilhørighet hadde lite å si, mens politikken stod i fokus. Dette preget ethvert formannskaps- og bystyremøte.
Furre innførte også såkalte meldinger i hver sektor som var tuftet på samme idé rundt stortingsmeldinger, hvor altså innholdet skulle være grundig, visjonært, sammenhengende og med langtidshoristont så en visste hvor en gikk i mer enn bare en enkeltsak overlevert fra administrasjonen. Ideen var svært god, men et skarve bystyre i Kristiansand ble for lite til å kunne håndtere formatet. SV og Rødt med bare henholdsvis 2 og 1 representant, måtte legge ned like mye arbeid i en slik melding som Ap og H med over 10 mennesker som kunne fordele arbeidsbyrden mellom seg.
Likevel var ideen fantastisk. Det at politikere skal tenke lenger enn morgendagen, er sjeldnere vare enn man skulle håpe og tro, og Furre utfordret oss gruppeledere på hvor vi ville med hele byen for alle innbyggere, ikke bare i dag og i morgen og i spesiell sak, men i det store og det hele. Derfor var han også oppriktig interessert i å lytte til opposisjonen og forslag vi måtte ha. Dette ga også ham selv inspirasjon til å inkorporere deler av resonnementene våre som kunne passe inn i hans eget partis politikk, selv om utgangspunkt og resultat ikke var likelydende.
La meg ta et eksempel: Første år i valgperioden, fant SV det mulig å skulle henvende seg til nettopp Høyre og gruppleder Renate Hægeland, men også resten av det borgerlige styret med en overordnet skisse om hva vi ønsket oss, og et spørsmål om vi kunne omforenes om noen av sakene og ordlyden. Her hadde vi reduksjon av parkeringsplasser i sentrum, satsing på tog, flere miljøsaker, prøveprosjekter innen SFO og i skolen og mye mer.
Dette medførte at budsjett og handlingsprogram som ble vedtatt, langt på veg også tok høyde for noen av de ønskede områdene SV ville løfte frem, dog med ordlyd og tiltak på minimum av kompromissiden, men dog. I tillegg var det gehør før flere av våre forslag som stod i vårt, selvstendige forslag til handlingsprogram som ble vedtatt.
Vi ble alle avvæpnet og ergo sveiset sammen med kun ett, opplevd, genuint mål: bedre kommunen vår. I tillegg kan man ikke komme forbi intelligensen og kunnskapen til Furre som gjorde at hans arbeidskapasitet var enorm. Det tok ham få sekunder å skjønne et poeng, og i kombinasjon med hans visjonære tilnærming, er det ikke tvil om at han virkelig utviklet byen. Både politisk og tjenestemessig.
Hva vi i denne byen egentlig fikk under ham, og hadde fått mer av, om han hadde fått lov til å fortsette, er vondt å tenke på i og med at han ble offer for så skittent spill, men hadde han og Høyre tapt mot en sterk venstreside i en normal valgkamp, hadde jeg selvsagt aller helst ønsket dette. Likevel er det både feigt, urett, uheldig og stygt å ikke hylle ham for det han faktisk bidro med. For æres den som æres bør.
tidl.