HELDIGVIS ER DET FORTSATT MYE SOM TALER MOT EN STORKRIG Situasjonen nå er mer skremmende enn noen gang før i Midtøstens moderne historie. Men: Verken
Israel eller Iran vil tjene på en omfattende krig.
DIfølge Midtøstens perverterte logikk må den som blir angrepet, svare.
et er ikke tilfeldig at det ikke tidligere har vært direkte krigshandlinger mellom Iran og Israel. De to landene er erkefiender. Og de har i mange år kjempet mot hverandre militært, men det har alltid skjedd i tredjeland. Først og fremst i Libanon og Syria.
Men de to statene har også en grunnleggende respekt – og frykt – for hverandre. Det iranske lederskapet vet at Israel er den klart mektigste militærmakten i Midtøsten. Iran vet at Israel har langt mer avanserte rakettvåpen enn noen andre. Iran vet at Israel kan ramme alle mål de ønsker i Iran. Og: Iran vet at Israel har hundrevis av atomvåpen, selv om disse kun vil bli brukt hvis den jødiske statens eksistens står i fare.
Israel vet på sin side at det vil være umulig å slå Iran militært. Iran er et gedigent land. Det har nærmere 90 millioner innbygge
VIDAR UDJUS
POLITISK REDAKTØR vidar.udjus@fvn.no - 952 43 505 re. Det iranske regimet er fanatisk og militarisert. Og Iran ligger langt unna. Det er ikke et naboland som kan invaderes på bakken.
Derfor har de to statene ikke angrepet hverandre direkte tidligere. Og derfor er det, tross alt, grunn til å håpe at begge lands ledelse vil se seg tjent med at ikke krigen mellom dem spinner ut av kontroll.
Slik det nå ser ut, er den eneste aktøren som ser seg tjent med en omfattende krig i regionen, Hamas. Da de gjennomførte sitt terrorangrep mot Israel for et halvt år siden, hadde Hamas to mål: Gjøre så stor skade på Israel som mulig. Og: Mobilisere andre grupperinger og land i regionen til å angripe Israel.
Det skjedde ikke, bortsett fra tross alt begrensede rakettangrep fra Hizbollah i Libanon. Fordi ingen andre land eller grupperinger i regionen så seg tjent med at krigen mellom Hamas og Israel skulle eskalere.
Men det skumle med Midtøsten er at konflikter kan eskalere. Selv om ingen egentlig ønsker det. Og etter angrepet fra Hamas mot Israel, har den israelske regjeringen hevet terskelen for hva den anser som akseptable militære angrep.
Israel gjennomfører nå militære aksjoner som landet ikke hadde våget før. Angrepet mot Irans konsulat i Damaskus 1. mars er et eksempel på det. Her drepte Israel seks iranske generaler.
Det var et dramatisk angrep. Det var klart i strid med Folkeretten. Og det var dette angrepet Iran svarte på natt til søndag.
I skrivende stund er det to spørsmål som vil avgjøre krigens videre gang:
Kommer det mer fra Iran eller deres allierte militser? Vil raketter fra Hizbollah i Libanon regne ned over Israel? Eller vil iranske terrorister angripe jødiske synagoger eller andre jødiske samlingspunkter rundt om i verden? Det har Iran gjort før.
Og: Hvordan svarer Israel? Hvis den israelske regjeringen vil, kan den gjøre omfattende skade på mål i Iran.
Ifølge Midtøstens perverterte logikk må den som blir angrepet, svare. For ikke å bli ansett som svak, må man gjengjelde angrep med enda kraftigere motangrep.
Skjer det, kan det gå helt galt.
Men heldigvis er det fortsatt mye som taler for at både Israel og Iran vet at en krig som kommer ut av kontroll, er det verste som kan skje for begge land.
Der ligger det største håpet om at denne krigen kan begrenses.