Nordreisa kommune og LEVE Troms inviterer til månedlig kafé for etterlatte og berørte av selvmord. – Vi vet det er nyttig å møte andre i samme situasjon.

Én gang i måneden, den siste mandagen hver måned, går organisasjonen LEVE og Nordreisa kommune sammen om å arrangere kafé for etterlatte og berørte av selvmord.

– Her kan man gjøres som man vil. Man kan tenne lys, man kan snakke om man vil, eller man kan la vaere. Det er ganske åpent. Noen har med strikketøyet, smiler Ruth Eili Ruud.

Ruud har i flere år engasjert seg i LEVE Troms, og bidratt til aktiviteter i NordTroms.

Kafeen de samarbeider med Nordreisa kommune om finner sted på Doktorgården, og er «veldig lavterskel», forteller hun.

– Men vi vet at det er nyttig at etterlatte og berørte møter andre i samme situasjon. Den erfaringsutvekslinga er viktig, for man kan føle seg ganske rar som etterlatt.

– Venner blir fort utilpasse

Inghild Sivertsen representerer Nordreisa kommune, men når hun deltar på kafé, er hun aller mest etterlatt.

I oktober er det 14 år siden hennes far tok livet av seg, og på den tida fantes det ikke slike tilbud, forteller hun. Hun presiserer at det er fint å kunne møtes på en sånn arena og snakke med likesinnede.

– Vi i familien prater mye om det, men jeg ser jo at når jeg prater med venner, blir de veldig utilpasse. De vet ikke hva de skal si, og det ender opp med at du ikke prater om det. Til slutt har man ingen arena å prate om tingene som er vanskelige, og det handler veldig mye om skyld. Og prater man ikke om det, kan det vaere du baerer med deg skyldfølelsen for at akkurat det skjedde, sier hun.

Ruud, som mistet mannen sin til selvmord i 2004, har opplevd det samme. Hun påpeker at hennes erfaring er at folk rundt ikke kan si så mye feil i slike situasjoner.

– Det er ikke så viktig hva man sier. Mange kom med en hand på skuldra og bare så meg i øynene, og jeg tar mye heller det enn de som så meg på Rema 1000 og sprang og gjemte seg bak en hylle.

Begge ønsker å nå ut med at det er et tilbud som finnes – og de håper de det gjelder har lyst å komme.

– Man trenger ikke fortelle sin historie om man ikke vil, og man trenger ikke si hvorfor man er der, eller hvem man har mistet. Men man kan komme i et fellesskap der man vet andre har opplevd det samme, sier Sivertsen.

– Man ser jo det at når man deler de mange rare tankene man har med andre som har opplevd det, så er de ikke så rare lenger. For det er andre som har tenkt akkurat det samme.

– Absolutt nyttig

Til tross for at det har blitt mer åpenhet rundt selvmord og psykisk helse, er det fortsatt veldig skambelagt, mener Ruud og Sivertsen.

– Vi ser ofte at familier som opplever det er veldig opptatt av hva andre tenker. «Tenk at ikke vi klarte å se det», «tenk at ikke vi fanget det opp». Det er tanker som går igjen, og som kan gjøre at det blir vanskelig å snakke om det.

Selvmord er brutalt, påpeker Ruud. Sorg i seg selv er en del av livet, men denne måten å miste noen er så unaturlig, sier hun.

– I tillegg til sjokket, er det som er med selvmordet at du er valgt bort. Det er den største avvisningen du kan oppleve.