En tillitskrise

Det politiske miljø er i ferd med å påføre norsk demokrati banesår, som ryster oss langt inn i sjela. En skokk med habilitetssaker, blir nå toppet av Sindre Finnes hemmeligholdte aksjehandel, bak ryggen på ektefelle og tidligere statsminister Erna Solberg. Tilliten svikter på hjemmebane, men det representerer noe langt mer enn ekteskapelig mistro på kammerset. Det er et kollektivt tillitsbrudd som gjør at folk flest sliter med å stole på politikerne.

Det er en tillit som tradisjonelt har ruvet i landskapet, som nå ligger i knas og vil trenge årevis med rehabilitering. Tyveri kan vaere så mangt, det kan vaere å stjele fra medmennesker, det kan vaere underslag, det kan vaere å tilgodese venner og familie med tjenester og det kan vaere å underminere sjenerøse ordninger for folkevalgte.

I sum blir det såpass drøyt at det får konsekvenser for den troverdigheten, som er en av flere søyler som utgjør fundamentet for demokratiet. Det stilles ekstra krav til politikere og offentlige personer som forvalter våre felles verdier, på alle forvaltningsnivå.

I forbindelse med valg er det ekstremt viktig at det som fremføres er transparent, det vil si at man er aerlige og oppriktige i forhold til hva politikken og politikerne bringer til torgs. Det handler også om at noen velger å vente med å svare på tilgjengelig informasjon til valget er over, slik at doble standarder blir kommunisert.

Media har også merket en kraftig utglidning når det gjelder å flytte nyheter fra statsbudsjettet til valginnspurten. Det er naturligvis ikke regelstridig, men det er noen dyder som flyttes, nemlig at partiene som er i posisjon kan sukre pillene i august og september.

Nå er tilliten allerede så utsatt at lekkasjene har mindre effekt enn tidligere, og at det raskt blir omdøpt til valgflesk, også når opposisjonen lover mer enn de kan holde. Resultatet kan vaere at stadig flere forsøker å løfte blikket og tenke mer langsiktig og helhetlig, eventuelt alternativt.

Dette skjer samtidig som antall forhåndsstemmer øker kraftig, slik at innspurten i september ikke får den effekten mange kanskje tror. Kanskje det til og med handler om at tilliten har blitt mer frynsete, også til det som blir sagt. Ikke bare det som blir gjort.