Nina (99) var 80 år da hun tok i Amalie: – Et ordentlig punktum Mot sitt siste barn – oldebarnet for min tid som jordmor
Nina Giaever var jordmor i 55 år, og brenner fremdeles for yrket. At det offentlige vurderer å legge ned fødestuene, er galskap, mener hun. – De vet ikke hva de gjør.
– Det var stort å ta imot mitt aller første oldebarn, Amalie. Siden har det kommet mange flere på rekke og rad. Det var mitt barnebarn, Kristina, som ønsket at jeg skulle vaere jordmor da hun fødte sin førstefødte, så jeg ble med til sykehuset som jordmor da riene begynte å ta skikkelig fart. Og så kom hun, Amalie, det var et rørende øyeblikk – og et ordentlig punktum for min tid som jordmor.
Det kommer et mildt drag over ansiktet til Nina Giaever mens hun forteller om fødselen for 19 år siden. Alt gikk rolig og fint for seg, sier hun. Trygghet og ro, det er de to viktigste komponentene i en fødsel.
Giaever var 80 år da, nå er hun 99. Beina og ryggen er ikke like strak og sterk som før, men hodet er like klart. Nina er ikke den som er redd for å mene noe, for å si ifra, om enn så vennlig, det vet alle som vet hvem hun er. Hun har klare meninger fortsatt.
– At man vurderer å legge ned fødestuene i distriktene, at de har tenkt å legge ned Sonjatun, er galskap. Tenk all den støtten og tryggheten som forsvinner da, for hele familier. Og for hva? For å spare penger? Nei, det er så galt som det kan bli. De vet ikke hva de gjør, sier Giaever bestemt.
Krigen som kom
iTromsø møter henne i en omsorgsbolig på Lyngstunet sykehjem på Lyngseidet, noen smålange steinkast fra Giaevergården, der hun har bodd hele sitt voksne liv. Fra vinduet i leiligheten ser man øverste etasje av det hvite og blå praktbygget fra 1899.
– Jeg var med på min første fødsel da jeg var 15 år, men det var egentlig min søsters drøm å bli jordmor. Men så kom krigen, og min søster giftet seg, så det ble ikke noe av det, sier Giaever.
Hun vokste opp ved Langfjorden i Alta, og bodde der helt til hun og familien i 1944 ble evakuert, jaget hjemmefra av tyskerne.
– Etter krigen ville min andre søster at jeg skulle bli jordmor, men jeg sa nei, jeg kan ta barnepleien i stedet. Og det gjorde jeg. Jeg ble snart bitt av basillen.
Som barnepleier var Giaever med på fødsler og tok vare på mor og barn i barsel. Det var den gang man skulle ligge og hvile etter fødsel, og få hjelp til å laere å amme og så videre, ikke slik som nå når kvinnene skal rett opp og reise hjem, forteller hun.
– Det er galskap det også, at kvinnene ikke får bli lengre på barselavdelinger. Etter fødsel trenger man ro og hjelp og man trenger trygghet.
Trillingfødsel og sjøfly
Bitt av basillen, endte Giaever opp på jordmorskolen året etter og var ferdig utdannet jordmor i 1949. Siden har hun vaert med på mye rart, forteller hun.
– Jeg tok imot trillinger en gang, og da ville legen ringe ambulanse, men jeg sa «bestill fly». Det ble min første tur med sjøfly.
– Gikk det bra med trillingene?
– Nei, dessverre. Alle tre døde, sier Giaever og ser ned på hendene sine som ligger foldet i fanget.
– Det er lenge siden, det var på den tiden man brukte varmepaere over for tidlig fødte som førte til at de ble blinde. Hadde de blitt født i dag, ville nok alle ha overlevd.
Morkaka satt fast – på vidda
Som fersk jordmor jobbet Giaever først seks uker i Alta, før hun flyttet til Norges største kommune, Kautokeino, for å jobbe som den eneste jordmoren der – i tusen mils omkrets.
– Jordmorskolen varte ett år, og jeg husker den voldsomme ansvarsfølelsen jeg bar på. Men det gikk bra, sier Giaever.
Hun husker spesielt dagen hun sto og pyntet en brud da hun plutselig ble henta av en barnefar i panikk. En kvinne hadde fødd oppe på vidda og hun blødde kraftig.
– Han sprengte en rein på turen ned fra vidda. Morkaka hadde ikke løsnet og det var en veldig vanskelig situasjon, forteller Giaever
At morkaka ikke løsner, er en potensielt livstruende situasjon som gjør at mor ikke slutter å blø.
– Jeg krøp opp i senga og forsøkte å skrelle morkaka ut. Det var en vanskelig tildragelse, men jeg klarte å få den ut. Da kom endelig doktoren, og da ble jeg så glad at jeg gråt.
– Vi passet på henne den natta, og det gikk bra. Det er heldigvis ikke så mange farlige bakterier på vidda.
Fødte alene ute i 40 minus
Mens hun jobbet i Kautokeino, fikk Giaever høre om ei gjeterjente som hadde fødd ute alene i 40 minusgrader. Hun trodde først at det var oppspinn, men så kom noen og banket på, og spurte om Giaever kunne vaske barnet.
– Hun hadde gått for å se til reinflokken, da det kom ei rie og hun satt seg ned på huk og fødte barnet. Navlestrengen skar hun med kniven og knøt igjen med litt av båndet hun hadde rundt leggen. Så la hun barnet inntil brystet under kofta og pesken, før hun gikk videre og fødte ut etterbyrden, sier Giaever.
– Går det i det hele tatt an?
– Ja, og vet du, da hun kom til lavvoen måtte hun hogge ved for å lage bål slik at hun kunne varme opp vann og få varme i teltet. Så det går an.
Det var i Kautokeino hun laerte at det ikke er på rygg man skal ligge når man føder, da føder man i motbakke, man skal føde sittende.
– Det gjorde vi helt fram til 1500-tallet. Og du kan jo lure på hvem det var som da beordret oss kvinner til å føde på rygg. Det var nok legene som syntes de fikk mer oversikt slik, sier Giaever og blinker lurt.
– Har du alltid vaert en feminist?
– Jeg er ingen rødstrømpe, jeg tror ikke man må vaere feminist for å mene at kvinner ikke skal tie, for det skal de slett ikke. Det både menn og kvinner trenger er å ha sunt vett, og vaere snille, så går det bra.
Møtet med den store kjaerligheten
I 1950 gikk turen med buss til Lyngen, ugift og 26 år var Giaever klar for å jobbe. Hun hadde friskt i minnet det den gamle jordmorkollegaen i Alta, som egentlig var fra Lyngen, hadde sagt til henne – at hun skulle holde seg unna de Giaever-guttene, «ikke tøve med dem», hadde hun sagt. Men hvem var det som var bussekspeditør da bussen stoppet på Lyngseidet? Jo, det var Ola Giaever.
– Han hadde vaert i en begravelse, så han var kledd i dress. Jeg husker at jeg syntes han var litt fin, sier Giaever og smiler.
Og så ble det dem, ikke med
en gang, men etter hvert. Ett år etterpå giftet de seg. Sammen fikk de seks barn.
– Ola var en veldig snill mann, vi var veldig naere hverandre. Han holdt hånda mi under alle fødslene. De skjedde alle så fort at de ble hjemmefødsler, og jeg rakk aldri å sitte på huk, slik jeg tror at vi egentlig er ment å føde.
Giaever tok imot mange hjemmefødsler. Da det etter hvert ble mer vanlig å føde på sykehuset, var en av hennes oppgaver som jordmor å ledsage gravide dit. Hun har tatt imot 27 barn på vei til Tromsø.
– Dersom jeg fikk en telefon på natta og dro til Tromsø med en fødende, sto det alltid te på termos og ferdigsmurte snitter på bordet da jeg kom hjem.
Hemmeligheten bak et langt liv Mannen hennes Ola døde for to år siden, 95 år gammel, kun få dager før de skulle feire 70 års bryllupsdag.
– Det var helt forferdelig å miste ham. Hver gang jeg hører noe interessant, tenker jeg at det må jeg fortelle Ola, men så er han jo ikke her.
– Hva er hemmeligheten bak å bli så gammel som din mann ble og du er? spør iTromsøs fotograf.
– Jeg vet ikke, men vi har hatt hverandre og vi har hatt det godt. Og så skal man ikke se bort fra at det ligger noe i genene.
Giaever jobbet som jordmor helt til hun ble 70 år. Hun sluttet da barna begynte å mobbe henne. De ville ha henne med ut på tur, men Nina følte hun måtte bli inne i tilfelle telefonen ringte og noen trengte fødehjelp.
– Da skjønte jeg at det var på tide å gi seg, men jeg er fortsatt medlem av Jordmorforeningen. Vi er som en stor familie.