I 2019 vant osten hennes NM-gull. – Blir morsomt å kunne prate om
Nord-Troms’ eneste ysteri satser på ost – også utenom verdensmesterskapet.
– Chevren selger jeg masse av. Det er hjertebarnet mitt, og grunnen til at jeg begynte med ysting, forteller Siw-Merete Risto.
I kjøleskapet i ysteriet sitt i Nordreisa ligger hvite hjerteformede oster pent dandert.
«Strømmen Chevre», en ferskost modnet med melkesopp av geitemelk, gikk helt til topps i NM i 2019.
Den er populaer, og blir alltid utsolgt på markeder.
– Det er en litt syrlig ost som er like god på brødskiva, til kjeks eller som dessert. Vi pleier å lune den i ovnen og ha multer til. Også er den veldig god på pizza, sier hun entusiastisk.
Deltar i VM
Denne uka pakker hun ostene med seg og reiser til Trondheim. Her venter World Cheese Awards og hard konkurranse med 4500 oster.
Geitebonden fra Straumfjorden er den eneste som yster i Nord-Troms. Totalt er det fire påmeldte fra Troms og Finnmark.
Hvitmuggosten «Heidrun», en camembert-lignende ost, blir også med henne i bagasjen.
– Det var kundene som ba oss om å melde oss på, og vi reiser mest for turen sin skyld, og for at mindre ysterier skal vaere representert. Det blir morsomt å delta og treffe andre ostekollegaer. Her er det jo ikke alle som er like opptatte av ost som meg, men nå får jeg prate om ost hele dagen, ler hun, som ikke har store forhåpninger om pallplass:
– Det er mange gode ysterier der ute. Jeg vet at vi ikke er blant de beste, sier hun beskjedent.
– Måtte prøve
Osteeventyret startet i 2004. Da var Risto med på en studietur til Sveits der selveste ystedronninga i Norge, norsk-franske Pascal Baudonnel, var reiseleder.
Her fikk geitebonden blod på tann.
– Vi var innom flere små ysterier, og chevre var det vi smakte mest av. Da vi kom hjem konkluderte Morten med at det vi hadde smakt var mye bedre enn Tines oster, så da måtte vi jo prøve å lage selv. Jeg tenkte at når andre får til så kan jeg også. Ruth Uhlving har også vaert til inspirasjon, sier hun om den tidligere prisbelønte geitebonden.
I flere år prøvde Risto seg fram på kjøkkenbenken.
Samtidig tok hun alle ystekurs hun kom over. NM-tittelen i 2019 gjorde det enda mer forlokkende å satse videre, og i fjor vinter sto det nye ysteriet klart.
Alle sparepengene er lagt inn i prosjektet.
– Kommunen og naeringsfondet har vaert velvillige hele veien, og satser litt på meg. Så all aere til dem. Jeg fikk hjelp da jeg kjøpte storkjøkkenbrakker og støtte til renseanlegget, som kostet mye penger. Nå har jeg også fått støtte til å kjøpe brunostgryta som jeg snart begynner å bruke, sier hun.
Mye skal klaffe
I 2022 ystet hun rundt 1000 kilo ost. Men prosessen er langt fra enkel:
– Det er ikke bare å starte opp og tro at man skal bli millionaer. For det blir man ikke. Det er mye å tenke på og mye som skal klaffe. Jeg vasker ostene hver dag i tre-fire uker, helt til de har fått skorpe. Så må de vaskes annenhver dag og de må snus hver dag. Så når jeg er borte må Morten passe osten, ler hun.
I starten av ostekarrieren slet hun med å få camembert-osten bra. Men under siste studietur til Tyskland laerte hun nye triks og det løsnet.
– Nå funker det bedre, og derfor har jeg meldt den på i VM. Både chevre og camembert er utfordrende å lage, for man må ha et spesielt miljø. Det skal ikke vaere for tørt, luftfuktigheten er viktig. Varme er også viktig. Er det for kaldt modner den ikke, forklarer hun.
Bygger ut fjøset
Siw-Merete Risto og mannen Morten har i dag 110 geiter, og selger mesteparten av melka til Tine. Men fredag fikk paret klarsignal fra banken, som betyr at de endelig kan børste støv av flere år gamle tegninger om utbygging og modernisering.
Om alt går som planlagt vil de ha 180 geiter i fjøset om kort tid.
– Det legges ned gårdsbruk i Norge på daglig basis. Hvorfor ønsker dere å satse på det?
– Fordi vi er dumme, egentlig. Men det er det vi har lyst til å drive med. Vi ser ikke for oss å gjøre noe annet og nå begynner vi å bli gamle. Vi har drevet tungvint siden 1996. Skal vi drive videre må vi ha det lettvint og vi må ha mer geiter.
Planen er å kunne ta mer melk til osteproduksjonen, og samtidig satse mer på kjeoppdrett og salg av kjekjøtt. Sistnevnte er Mortens prosjekt.
– Salget av kjekjøtt har egentlig stagnert i Norge, men vi selger mye av det og alt vi aler opp. Coop Nord har vaert på oss et par ganger og vil kjøpe alt vi har, men det er ikke lukrativt nok, sier hun.
– Så da er det bedre å selge selv?
– Vi må tjene penger, skyter Morten inn.
– Det er veldig dyrt å ale opp kje, og det tar mye tid. I begynnelsen sitter jeg og flasker dem alle sammen. Det er ikke aktu