- Tid for handling

Det handler om liv og død. Fødsler, sykdom, helbredelse, smerte og lindring skjer på spesialisthelsetjenesten hjemmearena. Som styreleder i et regionalt helseforetak hviler det et stort ansvar på meg i å bidra til å sikre at befolkningen i Nord-Norge som ellers i landet får spesialisthelsetjenestene den har krav på. Det tar jeg ikke lett på.

Folk i Nord-Norge er ikke annerledes enn ellers i landet. De er like friske eller syke, og deres behov for gode helsetjenester er ikke mindre enn andre steder. De skal heller ikke forvente behandlingsresultater som er dårligere enn lenger sør. De skal ikke behøve å vente lenger på utredninger og behandling enn i Norge ellers.

Hvorfor skulle de det?

Det er et grunnleggende prinsipp for spesialisthelsetjenesten at landets befolkning skal ha et likeverdig tjenestetilbud. Det er så selvfølgelig at det knapt nevnes, men nå kan vi ikke lenger ta det for gitt. Om vi som sitter med ansvar for tjenesten ikke innretter den slik at den kan takle utfordringene den står i, risikerer vi at befolkningen får et dårligere tilbud enn ellers i landet.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol nedsatte Helsepersonellkommisjonen kort etter at hun tiltrådte. Kommisjonen skulle gi kunnskapsbaserte svar på hvordan vi kan møte helseog omsorgstjenestenes bemanningsutfordringer på kort og lang sikt.

Det er et gode at mange i dag lever lenger enn før, og at gode helsetjenester gjør at flere overlever sykdommer man før døde av. Men det betyr at behovene for helsetjenester øker. Parallelt synker den andelen av befolkningen som er yrkesaktiv sammenlignet med andelen som står utenfor arbeidslivet. I 2023 passerte vi punktet der vi var flere nordlendinger over 65 år enn under 20 år.

I sum gir dette store bemanningsutfordringer nå og fremover. Dette merker vi spesielt sterkt i Nord-Norge. Så langt har vi i stor grad løst problemet med importert arbeidskraft, mye overtidsarbeid, bruk av vikarer og innleie i et langt høyere omfang enn i andre regioner. Disse løsningene har gitt svaert høye kostnader. Selv om det er alvorlig nok, og noe vi må få kontroll på, er ikke hovedproblemet for helsetjenesten i nord at den koster for mye.

Hovedproblemet er at slike adhoc-løsninger på et stadig mer prekaert problem ikke er holdbare. Utenlandsk arbeidskraft finnes ikke tilgjengelig i samme omfang som før. Utstrakt vikarbruk og innleie gir ikke nødvendig forutsigbarhet og forutsetninger for å bygge gode og utviklende fag- og arbeidsmiljøer. Utstrakt bruk av innleid personell og overtid gir utslitte medarbeidere. Altfor høye personalkostnader tapper tjenesten for midler som burde vaert brukt på pasientbehandling, faste ansatte, bedre sykehusbygg og nytt utstyr.

Hvis vi ikke går til roten av problemene og løser dem, vil det gå ut over de som tjenestene er til for, nemlig pasientene.

Omstillingsarbeidet i Helse Nord får mye oppmerksomhet og skaper debatt. Jeg forstår godt uroen mange kjenner.

Vil en endret oppgave- og funksjonsdeling gi et godt nok akuttilbud til befolkningen? Ja, på steder der det kan vaere aktuelt å endre akuttfunksjonene eller omgjøre akuttsykehus til distriktsmedisinske sentre vil, vi måtte styrke prehospitale tjenester og samarbeidet med kommunale helsetjenester, for å kompensere for større avstander. Det er en forutsetning for arbeidet vi er i gang med at det sikres forsvarlig akuttberedskap for befolkningen i hele regionen.

Lengre reisevei kan gi høyere kostnader. Det er et annet uromoment. Ender regningen hos pasientene selv? Det ville bryte med prinsippet om likeverdige helsetjenester. Pasientene skal holdes skadesløse, så her må det komme løsninger på plass.

Jeg kjenner også uro. Min uro handler om pasientene og tilbudet de vil få fremover, hvis ingenting gjøres. Selv om det ikke har vaert full enighet om anbefalte løsninger fra gruppene Helse Nord har hatt i arbeid for å analysere dagens situasjon og mulige alternativer, er det stor enighet om at dagens situasjon ikke er baerekraftig.

Omstilling må til for å oppnå baerekraft og likeverdige tjenester. Som en viktig del av dette må regions- og universitetssykehusfunksjonene ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) styrkes. Bare slik kan kreftpasienter og andre alvorlig syke gis høyspesialisert behandling av høy internasjonal standard, som i Norge ellers. Bare slik kan vi få den utdanningskapasiteten vi trenger og en virksomhet innen medisinsk forskning og utvikling som Nord-Norge har gode forutsetninger for.

Noe må gjøres, hvis hensynet til pasientene og helsetjenesten veier tyngst. Og ja, om noen skulle vaere i tvil, for Helse Nord veier hensynet til pasientene og helsetjenesten tyngst. Vi skal sørge for gode og likeverdige spesialisthelsetjenester til befolkningen.

Det ansvaret har vi fått, og det tar vi på alvor.

Mange har synspunkter på utredningsprosessen og anbefalingene fra arbeidsgruppene, som ble offentliggjort sist tirsdag, ut fra ulike ståsteder. Hensynet til lokalsamfunn, arbeidsplasser og naeringsutvikling er langt fremme i deler av debatten. Det har jeg respekt for, men det rokker ikke ved min overbevisning om hva vi i Helse Nord må vektlegge tyngst.

Skulle Helse Nord, for å bidra til for eksempel bosetningsmål eller en viss naeringsstruktur, sett gjennom fingrene med at personer med en kreftdiagnose eller andre alvorlige sykdommer som en konsekvens fikk dårligere overlevelsesprognose enn i andre deler av landet? Eller skulle vi tillate at ventetidene blir så lange at de med god råd betaler seg ut av køen, og med det bidratt til et todelt helsevesen?

Da hadde vi ikke gjort vår jobb som helsefaglig virksomhet med ansvar for å gi befolkningen tilbudet de har krav på.

Det finnes opplagt mange og brede samfunnsmessige hensyn som må veies inn når funksjons- og oppgavedelingen i regionens spesialisthelsetjeneste besluttes. Det ivaretas av at vi har en offentlig eid og politisk styrt helsetjeneste. Etter utredningen som nå pågår, sender Helse Nord sitt forslag på en bred høring i januar. Etter høringen vedtar Helse Nords styre en helhetlig plan i april neste år som sendes til Helse- og omsorgsministeren, vår eier og oppdragsgiver. Denne blir så gjenstand for politisk behandling.

Tittelen på denne kronikken er stjålet. Det var Helsepersonellkommisjonen som brukte den på sin utredning i februar. I utredningen advarer kommisjonen om et mulig sammenbrudd i tjenestene «og i samfunnet for øvrig», om det ikke gjøres tiltak som sikrer bedre baerekraft.

Det lyder dramatisk, men jeg mener advarselen bør tas på alvor.

Med Helse Nords tydelige prioritering av hensynet til helsetjenesten og pasientene, kan vi muligens kritiseres for ikke å legge nok vekt på andre samfunnsmessige hensyn. Jeg vil snu på det. Spesialisthelsetjenesten ligger i kjernen i velferdssamfunnet. Svikter den, vil det påvirke tilliten til også andre deler av velferdssamfunnet. Slik sett står det mer på spill enn «bare» helsetjenesten.