- Prisforskjell på flere hundre kroner per handlerunde

Priser på varer er avgjørende for mange, når en skal handle. Samfunnsutviklingen gjør at flere og flere får utfordringer med å få endene å møtes. Unødvendig i et samfunn som vårt, skulle en mene.

Har selv ikke vaert så prisbevisst som ønskelig, men etter hvert ser en åpenbare forskjeller. Disse er nå så store at en ikke kan unngå å legge merke til dem. Vil her framføre et eksempel.

Mange av butikkene er i samme kjede og gruppe og bygd på samme lest, men forskjellene på priser er skremmende. Ta for eksempel Coop Extra og Coop Prix. Coop Extra ment for byer og tettbygde strøk, mens Coop Prix for distrikt og de som bor der. Det uttrykker iallefall Coop i sin omtale av sine butikker. Prissettingen er jo da ikke enhetenes skyld, men altså systemet som sådan.

Det gir også utslag i priser i disfavør av oss som ikke bor så sentralt.

I debatten om pris på matvarer debatteres det hele tiden om høye priser generelt, men aldri om prisforskjeller butikker i mellom, med bakgrunn i hvor de ligger hen.

Nå er det ikke butikkene som enheter sin skyld, men systemet rundt disse.

Erfaring over en periode viser at for eksempel melkevarer, frukt, ost, bleier og en rekke andre varer er dyrest i Coop Prix satt opp mot Coop Ekstra. Sammenlikninger gjort fra de to butikkene av en gitt mengde nødvendige varer av samme slag over tid, viser en forskjell i pris på flere hundre kroner på en handlerunde.

Dette gir først og fremst en ekstra stor økonomisk belastning for blant annet barnefamilier.

Det fører også til NØDVENDIG handelslekkasje. Ja, nødvendig lekkasje, fordi det å handle borte blir billigere. Det er igjen med på å undergrave distriktsbutikkenes eksistens, som da må legge ned og som igjen går utover bosetting.

Når jeg tar opp denne tråden, er det er utslag av det som kommer fram i samtale med folk, og et ønske om at dette i større grad blir tatt under debatt. Prisforskjellene er reelle og i disfavør av distriktene.

Her er det nødvendig at kjedene går i seg selv, tar et oppgjør med dette, samtidig som staten iverksetter tiltak som virker i forhold til en mer lik og rettferdig pris. Et prisregime som utøver så store forskjeller, er direkte distriktsffiendtlig.

- Å kjøre er det eneste vi skal gjøre

De siste to årenes ulykkesutvikling på norske veier er svaert bekymringsfull, og fremover må vi alle gjøre det vi kan for å styrke innsatsen i trafikksikkerhetsarbeidet.

Som samferdselsminister, er trafikksikkerhet det viktigste jeg jobber med. I fjor døde totalt 116 mennesker i 105 trafikkulykker i Norge. Det er 116 for mange.

I Norge har vi et unikt tverrfaglig samarbeid på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, og mellom offentlige og private aktører. Vi må verne om dette samarbeidet, samtidig som vi er nødt til å forsterke innsatsen i trafikksikkerhetsarbeidet. Vi i Samferdselsdepartementet skal gjøre det vi kan, men vi er også avhengig av at alle som setter seg bak rattet tar ansvar for egen og andres sikkerhet.

Trafikkulykker er sammensatte, og det er sjeldent mulig å peke på kun én årsak til at ulykker skjer. Likevel vet vi at førers adferd svaert ofte er årsaken til at ulykker inntreffer. Det er lett å bli fristet til å gjøre noe annet enn å kjøre bil, men vi må huske på at uoppmerksomhet er en medvirkende årsak i en tredel av dødsulykkene i trafikken.

Ifølge Statens vegvesens rapport «Dybdeanalyser av dødsulykker i vegtrafikken 2022» er trafikantadferd den største utfordringen. Fart, rus, uoppmerksomhet og risikoadferd er gjengangere som årsaker til trafikkulykker på norske veier.

Og selv om statistikken viser at Norge har de sikreste veiene i Europa, for åttende år på rad, kan vi fortsatt bli bedre – det er både fjorårets og årets tall tydelige bevis på.

Vi må fortsette den langsiktige og kunnskapsbaserte innsatsen i trafikksikkerhetsarbeidet:

1. Bygge sikre veier og holde god standard på drift og vedlikehold. Vi må ha målrettede infrastrukturtiltak på strekninger med et saerlig dokumentert trafikksikkerhetsbehov.

2. Målrettet kontrollinnsats. Kontroll er det mest eff e k t i v e trafikksikkerhetstiltaket vi har, og det er behov for mer tilstedevaerelse fra saerlig vegvesen og politi på norske veier, og intensivert veikantkontroll. 3. Øke publikums bevissthet om konsekvensene av saerlig uoppmerksomhet og risikoadferd.

Fremover skal vi også se på flere regelverksendringer der formålet er økt trafikksikkerhet. Vi skal blant annet vurdere innstramminger i regelverket når det gjelder bruk av mobiltelefon og mulighet for å forby tjenester som varsler om politiets kontroller. I tillegg skal vi, sammen med justismyndighetene, se på mulige skjerpinger av lovverket for inndragning av kjøretøy ved svaert grove hastighetsovertredelser. Vi kan ikke ha villmannskjøring på norske veier.

Vi naermer oss slutten på 2023, og så langt har 113 mennesker mistet livet på norske veier. Det er ikke lenge før vi skal ta fatt på juleutfarten, og vi vet at dette er en travel periode med høy trafikk, skiftende vaer og føre, dårlige lysforhold og mye trafikk. I tillegg fører julestria med seg et høyere stressnivå.

Oppfordringen til alle trafikanter er å begrense risikoen ved at du selv tar trygge valg; hold deg rusfri, reduser farten, bruk bilbelte og kjør etter forholdene. Det er bedre å komme litt senere frem enn å ikke komme frem i det hele tatt. Vi har ingen å miste!

AV JON-IVAR NYGÅRD

ØKONOMI - Woking poor i Norge?

De siste 30 årene har det vaert sånn i Norge at om man har en fulltidsjobb, så har man klart seg relativt bra økonomisk.

Det vi nå ser er at vi får mere og mere av det som på engelsk kalles «Woking poor». Det betyr at folk jobber fulltid, men får ikke endene til å møtes økonomisk på grunn av den dyrtiden vi nå er inne i.

I Nordahl Grieg sin sang Til Ungdommen er det ei setning samtlige politikkere burde ta innover seg «Finnes her nød og sult skyldes det svik».

Vi ser nå at matkøene øker å folk har dårlige råd enn på lenge.

Nå bør både alarmklokkene og de røde varsellampene blinke inne i regjeringskontorene! Nå må det vaere slutt med ord som å følge med eller vi skal ta grep. Mens vi venter på at grep skal tas, så går det altså sultne barn og voksne til sengs hver eneste kveld. Mens vi venter så vet vi at folk må snu på krona og velge mellom å betale for hus og strøm, eller mat og klaer til barna.

Jula kommer uansett om man venter eller ikke, og julekvelden kommer ikke på kjaerringa hos mennesker som gruer seg til en høytid de ikke har råd til.

Om det virkelig er sånn som arbeids- og inkluderingsministeren sier, at noen står i køene fordi de kan og ikke må, må ministeren ta grep og sørge for at de som ikke må, får muligheten til å benytte seg av andre alternativer. De som faktisk må stå i køen, må få hjelp til å komme seg ut av den.

Vi er ikke bare et av verdens rikeste land, vi er også i flere år kåret til verdens beste land å bo i! Vi har altså alle forutsetninger til å unngå nød og sult i Norge, men da må vi ha politikere som viser politisk vilje til å gjøre noe med det.

All aere til de frivillige og organisasjoner som står på døgnet rundt for våre medmennesker. Men staten kan ikke basere seg på at frivilligheten skal fikse problemene man som nasjon ikke klarer å løse.

Pengene til å ta grep og sørge for at det faktisk ikke finnes nød og sult i Norge finns der. Nå mangler vi den politiske viljen til å gjøre noe på ordentlig på veien til å løfte de svakeste. Tiden er inne for å snakke ferdig, og å handle deretter.

AV RAYMOND ALSTAD Regionleder Handel og Kontor Nord Norge