Det skulle vaere den siste natta med sildefiske. Det ble det ikke
Det skulle vaere den siste natta med sildefiske i 2023. Det ble det ikke.
Det er november, mørkt og småkjølig når M/S «Arnøytind», stille legger til kai på Skjervøy.
I lyset fra den 50 meter lange hybridbåten står reder Svein Roger Slettum Karlsen.
Skjervøyfotograf og kompis Trond Østvang venter på kaia. Han holder hardt om varmedressen idet han hopper om bord.
– Har du ryggsekk med? Du vet vel at det bringer ulykke, tøyser Karlsen lett.
– Mindre sild enn før
Det er midt i sildesesongen, og i flere uker har fisket pågått på Reisafjorden og Kvaenangen. Nå beveger silda seg østover, og båtene følger etter.
Oppe på broa lyser det i røde LED-lys langs det oppvarmede gulvet.
Fiskereder Karlsen, iført Ulvanggenser og dongeribukse, dumper ned i den beige skinnstolen, lener seg bakover og legger bena i kryss. Bak oss forsvinner Skjervøy. – Silda liker ikke lys, og det røde lyset er bedre for nattesynet vårt, forklarer han.
Den danske kapteinen, Flemming Hansen, setter stø kurs mot Altafjorden. Kartplotteren viser flere andre sildebåter i ro der. Det kan tyde på mye fisk.
Alt «Arnøytind» trenger nå, er 300 tonn til, så er kvoten på 1300 tonn NVG-sild i kystgruppa, ferdigfisket.
– Fisket har vaert greit, men det er nok mindre sild nå enn det har vaert i årene før. Så man må kaste flere ganger for å få det samme, det er mindre i hvert kast, forteller Karlsen.
Han har ikke store forventninger til noe action før i morgentimene neste dag.
– Sildefisket er best akkurat når det mørkner, som er i fem-tiden på ettermiddagen. Det toget er gått nå. Men silda samles også når det blir lyst, før ho går ned i dypet. Da kan vi også få en fin sjanse, sier han.
De store vindusflatene i front gir normalt god utsikt, og det ruver i store bølger over Lopphavet idet vi går inn i Finnmark.
Stolene knirker i takt.
Båten, med en batteripakke på 730 kWh, har hovedmotoren i gang og bruker diesel nå. Samtidig går den akkurat rolig nok slik at batteriet lades opp før man ankommer fiskefeltet. Da trengs ingen hjelpemotor, for batteriet gir strøm til både kran, lys og annen elektronikk om bord.
Det mest innbringende havfiskeselskapet i Nord-Troms har en visjon om nullutslipp.
I så måte går de foran i en bransje som er blant klimaverstingene.
– Det skal vaere baerekraftig det vi holder på med. Vi skal vaere med på den bølgen, sier Karlsen bestemt.
Mørkerødt ekkolodd?
Rundt klokken 04.00 går alarmen over høyttaleranlegget. Fiskerederens lystige stemme er et signal på at han har havets sølv i sikte.
«Ja, da kan vi begynne å gjøre oss klare! God morgen, god morgen!»
De fleste har fått seg noen timers søvn på øyet, inkludert journalisten.
Nå smetter alle raskt inn i oransje, brune og gule oljehyrer, overraskende rene etter forrige økt.
Ute pisker vinden friskt fra nordvest, men nede på dekk finner Dag Hugo Lorentzen fra Arnøya sin rolle bak på hekken i ly.
Han klargjør det blinkende drivankeret, som skal dra med seg den 750 meter lange nota ut i vannet. Radioen han baerer sikrer kommunikasjonen med kapteinen og styrmannen. Nå venter han bare på klarsignalet.
Det viktigste med notfiske er at alt er riktig klargjort i forkant:
– Alt må gå greit ut når vi setter den, og for å få til det må vi greie nota ordentlig hver gang den kommer inn. Trer man noe feil med tau og vaiere kan det fort bli krøll når den skal ut, og når vi først har begynt å sette kan vi ikke snu, sier den erfarne fiskeren.
Oppe i styrhuset sitter Karlsen og Flemming, stille på hver sin stol, med ansiktene begravd inn i lysende skjermer.
Foran dem er ikke ekkoloddet så mørkerødt som de skulle ønske.
Med en kilopris oppe i over ti kroner ved siste levering og et gjennomsnittlig kast på 100 tonn, er det viktig å vaere nøyaktig.
Rundt én million kroner står på spill.
– Den står veldig djupt, sier kapteinen om litt.
– Ja, ho gjør det, svarer Karlsen, og fortsetter:
– Fra 130 til 200 meter. Det er ikke noe supergreier dette her, det er helt bob-bob.
En livsstil
Ute hopper to unge fiskere rundt i bingen, stedet der nota ligger. De småprater, klapper hendene over hodet for å holde varmen. Men nå kalles alle tilbake. Silda står både for langt ned og for spredt.
I tillegg truer det lille morgenlyset som er igjen i november i nord. Karlsen forklarer:
– Hvis vi gjør et kast nå og får lite sild, så er vi ikke klar igjen før det begynner å lysne og silda har forsvunnet ned i dypet. Det går et par timer nemlig, å få unna ett kast. Så da tenker jeg det er lurere å finne et område hvor det er ganske mye.
Mannskapet trekker trøtte inn til messa. Nå er det ingen grunn til å legge seg igjen.
En chipspakke ligger delvis oppspist på bordet, og en skål med klementiner vitner om en juleferie, bare steinkast unna.
– Vi trenger et pledd her, kommenterer Peder Josefsen, småkald etter den lille morgenturen.
Han har inntatt horisontalen på den ene sofaen.
Josefsen bor i Tromsø, men jobber tre ukers turnus på den nye båten. Bortsett fra et par år i oppdrettsbransjen har han alltid jobbet på havet. Fiskertilvaerelsen er en livsstil, og han kunne ikke tenke seg å ha en vanlig ni-til-fire-jobb.
Han beskriver en arbeidshverdag hvor de som en familie både løser verdensproblemer og snakker mye om hverdagslige greier, som hva Dag Hugo skal lage dem til middag.
– Vi er veldig like. Da klaffer alt som regel og praten går lett, sier han om kollegaene.
Men som i alle familieforhold, hender det at det går en kule varmt. Saerlig om en av dem gjør feil eller er litt treg i vendinga.
– Det står på i noen sekunder, men så flirer vi gjerne av det etterpå. Alle skjønner det. Vi er aldri langsinte på hverandre, sier han.
– Det går til helvete
En god time etter den nattlige
runden, dukker silda opp i overflaten. Ute har det så vidt begynt å lysne, og lukten av salte sjøsprøyt iblandet krispi novemberluft, er deilig klar mot nesa.
– Nota går, nota går, roper Lorentzen på hekken.
Karlsen har gitt klarsignal, og setter båten i en rolig høyresving. Han åpner vinduet på styrbord side for å få bedre oversikt over hvor han styrer.
– Jeg skulle ha tatt på meg longs, flirer han, og gnir hendene fort over iskalde lår.
Det blinkende startpunktet dupper lenger og lenger unna men følges med falkeblikk. Nå skal silda ringes inn, før pengesekken til slutt kan snurpes sammen.
Fra bakerst på båten telles det ned: – Da er det ti ringer igjen, ti ringer igjen!
Og like etterpå: – Fem ringer igjen!
Trond Østvang, som holder seg litt i bakgrunnen, bemerker:
– Det lukter Skjervøy!
Men på et tidspunkt skjer det plutselig noe. Nede på dekk ropes det, høyere nå, og Karlsen kikker ut, urolig i kroppen.
– Ser dere armen?
Han drar i spaker og motorduren dempes, løper over til den andre siden av båten og kikker ut igjen.
– Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke har fått beskjed!
Kapteinen er ikke saerlig optimistisk:
– Det går til helvete, for å si det pent!
– Får vi ikke fisk, spør en forvirret journalist.
– Nei, sier han kort.
Det viser seg raskt at nota er fast under båten, og at den har havnet inn i propellen.
Hvordan det har skjedd er først uklart, men en sviktende
radio full av sjøvann får etter hvert skylda for kommunikasjonssvikten.
– Vi klarte ikke å manøvrere unna nota, det var det som skjedde. Jeg var ikke klar over at den kom bak hekken på babordsida, ellers hadde jeg kjørt unna vei. Jeg var ikke klar over det før det var for sent, forteller Karlsen.
– Du kjørte på den?
– Ja, vi kjørte rett og slett på vår egen not, sukker han.
Mannskapet setter i gang triplexen igjen, og den knirkende lyden av hardplast mot metall går i rykk og napp etter hvert som nota trekkes inn.
Karlsen tar fram en lommelykt og lyser over ripa. Der syder det av sølvfarget, livlig fisk, og hvalene begynner å vise seg rundt nettet, lekent, i hop om å fange seg en godbit.
Nå håper han den tunge sildeposen på mirakuløst vis skal trekke nota løs.
– Vi får masse sild hvis vi klarer å redde dette. Men det er nok en stor sjanse for at nota dessverre er revet i stykker, sier Karlsen.
Og det er rederen som får rett i sin antakelse.
En drøy time etterpå, ved hjelp av flere kraner og rå muskelkraft fra alle mann på dekk, klarer de endelig å få nota rundt baugen på båten.
Den er løs, men har revnet kraftig, og all fisk svømmer ut igjen. Et mindre antall flyter dødt.
Oppe på broa melder kapteinen inn hendelsen som et bomkast til Fiskeridirektoratet. Klokken naermer seg 09.00, og det er ingenting annet å gjøre enn å loffe tilbake til Skjervøy og det lokale bøteriet.
– Kunne ha endt verre
Det er 1500 liter diesel brukt på ti timers gange til og fra fiskefeltet, alt til ingen nytte.
– Ja, ja, sier Karlsen, idet han setter seg inn i messa hos mannskapet.
– Nei, nei, sier de andre.
Alle ler lett. Stemningen kunne ha vaert langt verre.
– Gjort er gjort, og spist er spist. Vi kalkulerer inn slike turer som dette. Det skal jo helst ikke skje, men det skjer av og til. Litt uoppmerksomhet et lite øyeblikk, der noen ikke hører etter, noen som ikke forteller. Så blir det som det blir, sier han - og trekker på skuldrene.
Også resten av mannskapet ser ut til å ta det hele med ro.
– Det er surt. Men det kunne ha endt mye verre, med redningsskøyte, dykkere og knust not. Nå kom vi oss jo løs for egen maskin, sier Lorentzen.
Båten setter fart hjem til Nord-Troms. Nede i garderoben er det varmen fra motoren som tørker de våte ytterklaerne.
Bomturen er uten tvil en stor kostnad for rederiet. Men den kostnaden tar rederen inn igjen.
– Ja, jeg håper det. Også har vi jo vaert veldig heldige på noen av de tidligere turene. Der andre slet med å få makrell for eksempel, fikk vi unnagjort fisket på fire kjappe turer, forteller Karlsen.
Etter timer med hardt arbeid er det ingen som trenger å minne Dag Hugo på sin andre rolle.
Han forsvinner inn på byssa, og kort tid etterpå er bordet dekket. På menyen er det kjøpebrød, egg, bacon og tomatbønner fra boks.
Ingen nevner Østvangs sekk med et ord.
ISABELL HAUG isabell@framtidinord.no 458 52 191