- Både helsefagarbeideren og gründeren trengs!
Folk skal få bedre råd, det er Arbeiderpartiets og regjeringens mål. Selv om dyrtida er global, er ansvarlig pengebruk nødvendig for å prisveksten ned. Samtidig må vi se til at naeringslivet fortsetter å gå så godt som det gjør under Støre-regjeringen, og bidrar til arbeidsplasser over hele landet.
Jeg snakker jo ofte om betydningen av gründere og naeringsdrivende. I et VG-intervju før jul var jeg så tydelig på dette at noen lengre ute på venstresiden reagerte. Det var det liten grunn til.
Arbeiderpartiet er et naeringsvennlig parti, det samme er vanlige arbeidsfolk rundt om i landet. De deler våre verdier, samtidig som de synes det er bra at ting skjer i det lokale naeringslivet. Og de bryr seg lite om at noen blir rike av det.
Reaksjonene ga meg likevel anledning til å si noe om vårt syn på verdiskapning, og her har mange på høyresiden noe å laere.
«Skape og dele» er Arbeiderpartiets sammenfatning av «Skape for å dele – dele for å skape». Vi må aldri «vente til etterpå» med å dele. Det handler nemlig om en vekselvirkning: I tillegg til at folk trenger gode velferdstjenester her og nå, vil deling – på riktig måte – styrke privat verdiskaping.
For å si det litt bedriftsøkonomisk: Gode skoler gir god arbeidskraft, godt helsetilbud gjør arbeidskraften mer produktiv, full barnehagedekning gjør arbeidskraften mer tilgjengelig. Samfunn med små forskjeller er mer skapende og mer innovative.
Det andre som må understrekes, er at verdiskaping skjer i både privat og offentlig sektor. Som Jens Stoltenberg pleide å si: «Vi fødes i offentlig sektor og begraves i privat. Den offentlig ansatte jordmoren sørger for at vi fødes trygt, det private begravelsesbyrået hjelper oss i jorda. Er det bare sistnevnte som skaper verdi?»
Arbeiderpartiet forstod tidlig at der høyrepolitikk førte til store klasseforskjeller og en streng venstrelinje til stagnasjon, fantes en mellomvei: velferdsstat i kombinasjon med et vekstkraftig, privat naeringsliv.
Der vi forstår at folk er forskjellige. Noen vil starte en bedrift. Noen vil hjelpe den pleietrengende moren til han som vil starte bedrift.
Begge skaper verdier, begge trengs.
Statkrafts konkurransefortrinn svekkes. 3. Det åpner for videre ned- og utsalg. 4. Ingen problemer løses.
Nikolai Astrups svar til meg (Framtid i Nord 2/2) viser hvor lite gjennomtenkt forslaget er. Han svarer knapt på kritikken. I stedet henleder han oppmerksomheten mot Arbeiderpartiets vellykkede etablering av Telenor på 1990-tallet, som om det var samme sak. Det er det ikke.
Det gamle Televerket var det det var. Statkraft er en moderne, suksessrik, internasjonal fornybargigant. Det statlig heleide selskapet mangler ikke kapitaltilgang, og samarbeider med private aktører i en rekke prosjekter. «If it aint broke, don´t fix it», som det heter på utenlandsk.
Han nevner også Statoil/Equinor – et imponerende selskap som Arbeiderpartiets oljearkitekter stod bak opprettelsen av. Samtidig viste selskapets USAtap på svimlende 200 milliarder kroner at delprivatisering slett ikke garanterer mot feil.
Astrups mantra er at det norske folk som eiere bør beskyttes mot risikoinvesteringer. Som om moderlig omsorg skulle vaere grunnen, hvis Luxembourg-registrerte kapitalfond kjøper seg inn i et selskap basert på våre felles vannkraftressurser.
Risikoaksept på vegner av fellesskapet ligger til grunn for både offshore-sektoren og Oljefondets forvaltning. Det er klok Arbeiderparti-politikk for styrking av velferdsstatens inntekter. Vi står derfor støtt når vi sier klart og tydelig nei til gammel høyreideologi på repeat: oppsplitting, ned- og utsalg av Statkraft.
Astrups strutseoverskrift var det mest interessante med innlegget. Dessverre er det en myte at strutsen stikker hodet i sanden av frykt. Den gjør det av og til for å rette på eggene, altså av rasjonelle grunner.
Den ideologiske Høyre-strutsen, derimot, har satt hodet sitt fast. Da har man et problem.