- Håp i en krevende virkelighet
Dette er et innspill på Per Olav Skurdal Hopsø sitt debattinlegg i «Framtid i nord», publisert 07.02.2024.
Kan antallet unge uføre reduseres ved å vise at det finnes håp? Håpet! Tenk over ordet! Så enkelt men samtidig så vanskelig!
Jeg er helt enig med Hopsø at vi virkelig ikke har råd til å gi opp folk og at vi må komme på et annet spor enn ett negativt syn på uføre.
Jeg er glad dette blir tematisert. Jeg ønsker å følge opp Hopsø sitt viktige innlegg ved å kaste ut noen baller som jeg har tenkt på mange ganger i møte med mitt nettverk,samt ulike arena sammen med ungdommerne. Vi er alle enig om at det beste for både den enkelte og for samfunnet som helhet at vi unngår at trenden med for mange unge uføre fortsetter. At flere får ta del i det viktige arbeidslivet. Vi ser mange at et løft må gjøres.
Jeg ble ung ufør før jeg var 20 år gammel. Det er nå en god del år siden. Jeg har fulgt med i denne debatten, samt erfart selv hvor vanskelig det kan vaere å vaere på utsiden av arbeidslivet og hvor mye som kreves for å komme tilbake i utdanning og jobb etter at jeg ble frisk. Jeg har selv kjent på kroppen ny livsgnist som følge av å få aktiv samfunnsaktør.
Hopsø legger vekt på at for å inkludere flere i arbeidslivet må vi starte tidlig, rekke ut hånda og se den enkelte. Tilpasset tida vi lever i. Det er jeg helt enig i. Jeg ønsker å legge til noen refleksjoner.
La meg komme med et eksempel: Som jeg gang på gang hører og observerer ulike varianter av og som virkelig gjenspeiler tida vi lever i.
«Anne»er ferdig med ungdomsskolen. Hun er en livsglad jente, har hatt en vanlig barndom og gleder seg til et nytt kapittel i livet, nemlig videregående. «Anne» har valgt linjen studiekompetanse fordi det vil sikre henne å komme inn på relevant utdanning.» Anne» er relativt skoleflink men hun må jobbe godt og systematisk for å få veldig høye karakter.» Anne» har ingen psykiatrisk diagnose men hun har alltid vaert en litt høylytt og aktiv jente.«Anne» gjør sitt beste men opplever samtidig at hverdagen er utfordrende. Hun har begynt å få tanker om at hun ikke er fornøyd med eget utseende, hun opplever seg ikke like flink som venninne på dansetrening og hun kjenner at hun er blitt mindre motivert.«Anne» får et par dårligere resultater på prøver enn hun hadde håpet på. Dette setter henne raskt i en negativ tankespiral som resulterer i at hun mister motivasjon for å holde jobbingen oppe. Vi skal komme tilbake til «Anne».
For skal vi gjenspeile tida vi lever i rundt denne samfunnsutfordringen så må vi også ta et dypdykk inn i hverdagen, ikke minst skolehverdagen til de unge. Forsøke å forstå hvordan så mange»mister fotfeste» allerede før de har fullført videregående. De fleste videregående skole elever vet at det i dag stilles ganske høye krav til deg som elev. Selv på vanlige utdanninger som sykepleien, vernepleien ect så kreves det i dag svaert høye snittkarakterer for å komme inn. Dersom en da av større eller mindre årsaker faller litt ut underveis så blir veien tilbake så tung. Det å vite at bare det «beste er godt nok.» Jeg velger ordet «vite» foran å «tro.» For det er en mentalitet i samfunnet i dag at «kun det beste er godt nok». Det er i seg selv en skadelig mentalitet i samfunnsutfordringen med mange unge uføre. Det er nettopp det som tar håpet og motivasjonen fra de unge, til å jobbe for et godt grunnlag for framtidens arbeids karriere.
For vi må gjøre det enklere å få relevant innpass. Karakterer brukes i dag mer til rangering og ikke til kvalifisering. Dermed vinner de som ikke har møtt på et eller annet problem eller utfordring i sine tidlige år kampen om plassene til enhver tid. Det generelle karaktersnittet på helt vanlige utdanninger er så høyt i dag at det tar den siste motivasjonen fra mange, dersom de allerede har havnet «litt utfor kanten».
Jeg sitter ikke på alle svarene på hvordan det kan løses. Det er en debatt i seg selv. For selvsagt har det en hensikt med opptak etter høyeste karakterer. Det er jeg ønsker å sette søkelys på er at jeg ser at det er her det gjentatte ganger går galt for den enkelte.
Det vi også bør snakke mer om er at mange laerer på en litt annen måte enn de som er mest akademisk sterke. Utdanningssystemet vårt er lagt opp slik at de som er akademisk sterke alltid blir rangert høyest.
Det vi i praksis gjør er å ekskludere mange flinke, sterke og motiverte unge elever. For mange laerer bedre på andre måter enn akademisk laering. Det har man blitt mer observant på i skolene nå men det gjenspeiles for dårlig i opptakssammenheng.
Så tilbake til«Anne» som egentlig var motivert og relativt skoleflink og fikk en litt tøffere start på videregående enn hun hadde regnet med. Dette gjorde at hun falt ut av skolen, mistet troen på høyere utdanning fordi hun ikke hadde kapasitet i nuet til å kjempe for bare høyere resultat. Dette gjør «Anne» syk og hun ender opp med å bli ufør etter helsevesenets regelverk. Men «Anne« blir eldre og hun føler seg lettere. Hun ønsker å forsøke seg igjen på jobb og utdanning. Hun sliter med å få innpass etter dagens krav men hun klarer det.«Anne«ser at hun klarer jobbhverdagen på omsorgsenteret kjempe fint. Pasientene liker henne. Hun kjenner på mestring og bedre livskvalitet. Men Anne klarte ikke å kvalifisere seg da det gjaldt som mest på grunn av et rangeringssystem hun ikke klarte å nå opp til i nuet. Dette skjer igjen og igjen! Flinke mennesker får aldri en trygg start og det får alvorlige konsekvenser! Gang på gang! Jeg er helt enig i at det har vi ikke råd til!
For problemet er jo at man svekker sjansene sine enormt for å ikke havne på offentlige ytelser og for å kunne delta i arbeidslivet ved at man ikke har utdanning og kompetanse. Det er kravet de fleste arbeidsgivere har i dag, at man kan vise til relevant utdanning eller kompetanse. Da må vi ikke gjøre balansen så syltynn når det gjelder hva som kan felle deg fra å nå denne kompetansen.
Det viktigste stedet å starte er å sørge for at flere fullfører videregående ved å vise at det kan gå bra selv om man møter oppoverbakker eller noen dårlige resultat. Man har få tabbekvoter slik det fungerer i dag. Opplevde nederlag i sårbar alder, samtidig som man er i denne viktige etableringsfasen mot voksenlivet, det er vi nødt å snakke høyt om.
I denne sammenheng er vi tilbake til å snakke om håpet. Håpet er enormt viktig for unge mennesker i dag. Håpet og troen på en god framtid. Troen på at det er mulig å komme seg dit uten å vaere utslitt før en har startet. Mange unge sliter i dag med å passe inn. De sliter med egen selvfølelse. Sosiale medier er blitt som et kompass på hvordan man skal se ut og hvordan man skal vaere. De unge er allerede presset i dagens samfunn. Et rangeringssystem som mange ikke passer inn i på sitt mest sårbare er den siste brikken som tar fra ellers dyktige framtidige samfunnsborgere håpet!