– Nei, du skjønne – ae va utro og treng litt goodwill på hjemmebane
Hva er det med folk som skal mistenkeliggjøre gode greier?
Mulighetene er mange for de av oss som føler for å vaere litt romantiske om dagen. Søndag er det morsdag og på onsdag er det Valentinsdagen, eller Valentines Day som det jo heter på nynorsk.
Vi har alle en mor som vi kan markere og feire, enten hun er med oss fortsatt eller har forlatt. Noen av oss bor sammen med en mor, og kanskje er vi der at vi også har barn som har blitt forelder. Her florerer - bokstavelig talt - sjansene til å spre om seg med glede og kjaerlighet.
For noen er morsdagen en bukett, et kort og kanskje ei kake. Andre går lengre, og legger på med gaver og riktig feiring. Og det har mødre fortjent. Å vaere mamma krever jammen sin kvinne. Ett er å vaere livgiveren, for de som får den gleden og aeren. Så kommer resten, som i manges øyne kan vaere enda mer krevende. Det omfatter evige bekymringer og tonnevis med stolthet, sorg og kjaerlighet, savn og glede, gråt og latter. Det betyr plastring, støtte og pushing.
En blomst og en liten gave er derfor vel unt, sånn forsiktig sagt. For oss fedre, medmødre, partnere, sønner, døtre og barnebarn, betyr morsdagen egentlig en liten grad av forberedelser. En lite innkjøp på egen kjøl, eller en vipps til barn eller barnebarn slik at de har til morsdagsgaven. For mor betyr gjerne morsdagen at de får litt, men også at de igjen må bake ei kake, steike vafler, og selvsagt rydde og vaske huset til far og bølingen kommer for å feire henne. Sa vi tillykke med dagen?!
Og så kommer altså Valentinsdagen straks etter. Da er det en ny runde til blomsterhandlere, og parfyme-, smykke- og undertøysselgere for å skaffe kjaeresten det du aller mest ønsker at hen skal kle seg i.
Heldigvis er det
et år til neste runde...
Men det må jo ikke vaere slik. Vi kan feire mor og far og hverandre hele året. Noen synes slikt er kleint og unødvendig, med de om det. Noen av oss synes det er koselig å ta med en blomst hjem til kjaeresten en helt vanlig dag. En blomst som kan pynte til helga, eller en liten gave i hverdagen. Ikke som takk for noe spesielt, men bare fordi man vil og kan.
Så hva er det da som gjør at man av og til, mens man står i køen i blomsterbutikken eller dagligvarebutikken med en bukett i armen brått må stå der og forsvare seg.
For hvem har ikke opplevd, og da saerlig menn, at man får følgende setning servert: Åja, blomster. Hva galt har du gjort. Gjerne etterfulgt av et forsøk på en avvaepnende latter.
Kan ikke slike folk ta rennafart og springe vannrett inn i en vegg!! Vi skal da ikke trenge å stå der å få dårlig samvittighet for at du ikke våger eller vil kjøpe blomster. Man har da ikke noe behov for å forsvare at man kjøper en bukett til noen. Eller altså, kanskje en kaktus, men ikke en bukett med roser eller tulipaner.
neste gang jeg står i køen på Extra ser en som har kjøpt en sjokolade, høylytt serverer: Åja, sjokolade. Hvem hjemme hos deg trenger egentlig det? Eller: Nye truser? Er de gamle så slitt allerede? Eller: Høhø. Ser du kjøper biff. Du vet at det er enda en måned til biff- og blowjobbdagen. (Den er 14. mars, siden du spør. Kake- og
Hva om jeg
cunnilingusdagen er 14. april...)
Og hva skal man svare da, når naboen spør hva galt du har gjort? De aller fleste flirer kanskje litt, eller så bare betaler man og sniker seg ut, men med en følelse av at buketten allerede har visna ørlite granne.
Og når man kommer ut, så kommer man på hva man kanskje egentlig burde gjort. Det riktige var selvsagt å stolt svare at man da virkelig ikke trenger å ha gjort noe galt for å glede sin kjaere. Men hadde det ikke vaert litt gøy om man virkelig våget seg utpå et lite revynummer i fredagskøen på Rimi. Liksom bare ta den helt ut.
Når spørsmål kom om hva galt man har gjort, så kunne man bare dratt til:
Du, kunne man sagt, mens man kanskje bøyde nakken og kanskje hulka litt.
- AE har vaert ordentlig utro. Kom hjem og lukta parfyme. Hadde leppestift på skjorta og ei fremmed truse i lomma. Og det oppdaga selvsagt fruen, så no trenger ae virkelig å kjøpe mae litt goodwill på hjemmebane.
En smuuule dramatisk, og sannsynligvis noe ryktebørsen hadde spredt på feil måte før du hadde nådd deg hjem.
Det beste er nok å trekke på skuldrene og gi blaffen. Noen er rett og slett håpløst uromantiske, og de får klare seg selv. Vi andre, vi som er litt hverdagsromantisk av oss - vi kan glede oss over at vi gleder andre, litt mer enn til bursdager, jul og dager funnet opp av naeringslivet for å tjene noen ekstra kroner utenom høysesongene.
Det er jo både til å leve med og å leve av.
KOMMENTAR