- Kapitalmangel er en fornors Ningsskade

Samer har blitt utsatt for en hard fornorskingspolitikk som har ført til at tusenvis av samer har mistet språket sitt og kulturen sin, også i de sjøsamiske områdene. Derfor lanserer Sametinget en rekke tiltak for å reparere fornorskningsskadene når vi nå behandler Sannhetsforsoningskommisjonens og rapport.

Den sjøsamiske laereren Anders Jonsen Bakke er den første laereren som formelt protesterte mot fornorskningspolitikken. Allerede i 1852 skrev han til biskopen og ba om en kasse samiske bøker til undervisningen sin. Han var også en av de få laererne som aldri søkte lønnstilskuddet som man kunne få om man la en saerlig innsats i å fornorske barna. Gjennom hele karrieren sin ble han sett på som et problem og en urokråke av stiftsdireksjonen og skolekommisjonen.

Norske myndigheter la inn ekstra innsats i det de kalte for overgangsdistrikter. Språktapet i de sjøsamiske områdene har derfor vaert enormt - det kan best beskrives som en språkkollaps og en total usynliggjøring av sjøsamisk kultur. Sjøsamiske tradisjoner, fortellinger og mattradisjoner ble omdefinert fra å vaere samiske til å vaere norske.

Sjøsamiske fiskere ble “kasta på land” fra fiskeriene etter torskekrisa i 1989. Over år er det ført en fiskeripolitikk som har tømt sjøsamiske bygder for ressurser. Kvoter selges til høystbydende, og inngangsbilletten for unge fiskere i sjøsamiske områder er skyhøy. Sjølaksefisket er naermest utradert gjennom stadige innskrenkinger i fisket fra Miljødirektoratet. Mange sjøsamer har også mistet reinmerke og retten til å sytingsrein.

Den harde statlige reguleringen av samisk naeringsutøvelse har svekket samisk språk i sjøsamiske områder, fordi utøvelse av samiske naeringer henger tett sammen med bevaring av samisk språk og kultur. I samfunnsdebatten handler ofte bevaring av naering og arbeidsplasser først og fremst om å sikre bosetting, men å bevare og videreutvikle de samiske naeringer på det samiske samfunnets egne premisser vil vaere helt sentralt også når man snakker om å bevare samisk språk og kultur. Naeringer, eller levesett, er også viktige baerere av tradisjonell kunnskap og tilknytning til våre tradisjonelle områder på land og på sjøen.

Da sjøsamiske fiskere ble kastet på land, så mistet de ikke bare muligheten til å fiske, men de sjøsamiske bygdene ble tømt for folk og det samiske språket og kulturen ble svekket. “Klokken er fem på tolv for sjøsamisk kultur,” skrev Carsten Smith, lederen av Kystfiskeutvalget, i 2008. Kystfiskeutvalget foreslo med NOU:2008:5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark en lovfesting av sjøsamers rett til fiske. Vi mener det er på høy tid at Kystiskeutvalget følges opp og at sjøsamers rett til fiske slås fast i lov.

Ved å unnlate å behandle de sjøsamiske rettighetsspørsmålene, men stadig vedta ny kvotepolitikk, er det en pågående urett mot det sørsamiske samfunnet. Fra sjøsamisk side oppfattes fjord- og kystfiske som en rett som naturlig følger av det Norge har forpliktet seg til folkerettslig, for å sikre naturgrunnlaget for den samiske kulturen. Mangel på implementering av denne retten bidrar til å svekke tilliten til myndighetene. Motsatt vil det vaere en viktig forsonende- og konfliktforebyggende handling ovenfor den sjøsamiske befolkningen, å seriøst ta tak i dette arbeidet og anerkjenne

rettighetene.

Alle som ønsker det må få muligheten til å ta tilbake språket. Alle samer må få laere vår egen historie. Alle samer må få mulighet til å ta tilbake duodjitradisjoner. Derfor trengs det en satsing på samiske språk, slik at det finnes opplaeringstilbud til barn, unge og voksne på alle nivåer. Videre må samiske museer, språksentre, festivaler og institusjoner styrkes slik at de har mulighet til å ivareta vår kunnskap, formidle vår historie, skape møteplasser og revitalisere språk og kultur.

Kapitalmangel er også en fornorskningsskade. Det finnes knapt formuer i nord. Andre verdenskrig bidro til å tappe hele regionen for ressurser

for deres interesser og bidrar til et skikkelig løft for norsk demensforskning.

Demens er dødelig sykdom og alvorlig for den som rammes og de rundt. Mange får ikke de helse- og omsorgstjenestene de trenger og har krav på, og pårørende sliter seg ut. Sammenlignet med andre alvorlige sykdommer, satses det lite på demensforskning. Nasjonalforeningen samler inn penger til forskning, og har så langt gitt over 250 millioner kroner til uavhengig av hvilken etnisitet folk hadde. Deporteringen av sivilbefolkninga satte fart i språkbytte fra samisk til norsk, og på sett og vis ble gjenoppbyggingen etter nedbrenninga av NordTroms og Finnmark et bidrag til mer fornorskning gjennom standardisering av boliger og lite tilpasning av boliger og bygninger til behovene som befolkningen hadde. Ett eksempel er at kombinasjonsnaering og fangst, duodji og annet krever boligløsninger som understøtter dette, mens mange gjenreisingsboliger var tilpasset andre livsmåter og andre klimatiske områder. Å i det hele tatt å få tilgang på bolig var selvsagt det primaere, men også her norsk demensforskning.

Demens er den dyreste sykdommen for helse- og omsorgstjenesten, og koster mer enn alle krefttypene til sammen. På toppen av det kommer de menneskelige lidelsene.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjonen for personer med demens og deres pårørende. Nå går vi i gang med en kampanje, demensdugnaden, for å sette demens på kartet slik at flere blir ble resultatet en videreføring av fornorskingen. Dagens norske innovasjonssystem, med hjelpeapparat og tilskuddsordninger, er i stor grad basert på nasjonale og internasjonale erfaringer fra miljøer i USA, som ofte er svaert forskjellig fra samisk tenkning og samisk naeringsliv. Vi mener derfor at det bør gjøres en kartlegging av forskningspolitikkens økonomiske konsekvenser, både på gruppenivå og individnivå. Videre foreslår vi et eget samisk investeringsfond, slik at naeringer i samiske områder kan få kapital til utvikling.

Det er mange fortellinger om motstand. Motstand mot forbudet mot å bruke samisk språk i skolen. Motstand mot frarøving av fiskeriressurser og motstand mot regulering av arealer. Fiskerne i Nesseby gjorde stor motstand da Fritt havdoktrinen skulle innføres i Finnmark 1867, fordi det ville betydd at de selv ble dyttet ut av fiskeriene. Det ble aldri innført en Fritt hav-doktrine, og fisket inne i fjordene var fremdeles forbeholdt den sjøsamiske befolkningen i den tiden. I ettertid har sjøsamene måttet kjempe for muligheten til å kunne hente sitt levebrød fra fiskeriene og denne kampen foregår fortsatt inn i dagens debatt om kvotemeldingen der åpen gruppe må få tilgang til mer fisk å fiske på.

Ved tilbakefall av strukturkvoter må Stortinget sikre overføring av kvote til åpen gruppe da trålerne ikke har overholdt leveringspliktene. Det er også den sikreste måten å opprettholde bosetningen i nord, og det skjer ved å anerkjenne av våre fiskerirettigheter. kjent med at de kan få hjelp og støtte hos oss. Vi jobber utrettelig for bedre demensomsorg både lokalt og nasjonalt, og tilbyr samtalegrupper, aktiviteter og frivillige. Nå satser vi, slik at enda flere av de som trenger oss, skal vite at vi er der for dem.

Ingen skal møte demens alene

I dag har over 100 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene. Hvem som helst av oss kan rammes av demens.

Nasjonalforeningen jobber for at:

• Flere må få stilt diagnose. I

dag mangler omtrent halvparten av alle med demens utredning.

• Alle med demens må få en

kontaktperson i kommunen og god oppfølging etter at diagnose er stilt.

• Alle som trenger det må få et

aktivitetstilbud, personlig tilpasset og basert på egne behov for aktiviteter som kan bidra til mening og glede i hverdagen, og til avlastning for pårørende. • Kapasitet og kompetanse på sykehjem og hjemmebaserte tjenester må bygges ut, og det må tas i bruk velferdsteknologi og nye løsninger for å avhjelpe mannskapsmangelen i helsetjenestene.

AV STYRET I NASJONALFORENINGEN FOR FOLKEHELSEN TROMS FYLKESLAG