– Direktoratet gjør de minste båtene til miljøverstinger
– Fiskeridirektoratet gjør de minste fiskebåtene til miljøverstinger. Norske sjarkfiskere går lange ekstraturer på havet, kun for å tilfredsstille byråkratiet.
Det hevder sjarkfisker Bent Gabrielsen fra Vannvåg. Han mener den nye sporinga har gitt sjarkfiskerne en langt mer rigid og byråkratisk hverdag. Resultatet er høyere utslipp. Blant annet.
– Sporing ikke tilpasset de små
– Sporing av fartøy er sikkert greit for de store båtene, men er overhodet ikke tilpasset den minste flåten. I generasjoner har vi sjarkfiskere holdt sammen og hjulpet hverandre på havet.
– Nå blir slik hjelp regnet som juks. Ryker garnhaleren din, kan du ikke lenger bare be nabobåten om hjelp.
– Driver du samfiske, må du ta garna på land med den ene båten og ta dem ut igjen med den andre, da to båter ikke kan bruke samme redskap. Fiskerimessig er slik drift helt unødvendig, dette er kun for å tilfredsstille byråkratiet, sier han.
Gabrielsen, kjent som eier av verdens første hybride sjark og dessuten profilert medlem i Norges Kystfiskarlag, mener frykten for å gjøre feil har satt tydelige preg på kulturen i den minste flåten. Folk er redde for å gjøre bagatellmessige feil, som i neste omgang kan få store konsekvenser.
– Det har skjedd noe med kulturen på havet. Folk er redde, sier Gabrielsen til Kyst og Fjord.
– Der det før var samhold, er det nå frykt. Frykt for å gjøre feil, frykt for å havne i byråkratiets klør. Folk vet at «storebror ser deg», at direktoratets kontrollører følger med på sporinga og gransker hver bevegelse du gjør. Derfor tør du verken be om hjelp eller tilby hjelp.
Tonnevis med unødig drivstoff
Disse påleggene gjør at kystflåten bruker tonnevis av ekstra drivstoff, helt unødvendig. Staten pålegger fiskerne å drive miljøvennlig, og nekter dem å drive miljøvennlig, helt samtidig. Min påstand er at Fiskeridirektoratet er en pådriver i overfiske og økt miljøbelastning innenfor spesielt garnfiske.
– Vi har et par ungdommer her som har drevet samfiske, med hver sin båt, annenhver dag, for å gi jevnest mulig fordeling av inntekten. Det kan de ikke lenger, de må dra opp garna og ta dem på land for hver gang de skal bytte båt, ellers vil de bli tatt for «fusk». Hver gang de bytter båt, må de altså gjøre en ekstra tur ut på feltet for å sette garna på nytt, og de kommer selvsagt på land igjen uten en eneste fisk i rommet. En hel arbeidsdag og bruk av ekstra 150200 liter diesel er fullstendig bortkastet.
– Nylig fikk de problemer med båten, de kalte meg opp og lurte på om jeg kunne hjelpe dem med siste lenka. Jeg svarte at det kunne jeg, men da måtte jeg ta bruket på land, for slik er bestemmelsene. Oppstår slike situasjoner, må du søke Fiskeridirektoratet om tillatelse til å snu et garn som ikke er ditt eget. De trakk spørsmålet, og svarte at de satset på at de skulle klare seg på egenhånd. Det gikk bra til sist, men det trenger det ikke å gjøre neste gang. Dette kan gå på sikkerheten løs, påpeker han.
– Jeg blir irritert og oppgitt, av et direktorat som synes å vaere langt mer opptatt av å fakke arbeidsomme og aerlige fiskere, enn å legge forholdene mest mulig til rette for oss som har arbeidsplassen på havet. Jeg skjønner at hensikten er å hindre juks, og det er selvsagt bra at direktoratet setter inn ressurser i kampen mot juks. Men de må også se på de utilsiktede konsekvensene, herunder at rigide kontrollregimer fører til høyere CO2-utslipp.
– Direktoratet har de siste årene vist handlekraft og tatt i bruk mye ny teknologi for å hindre fiskejuks. Slik jeg kjenner dem, er jeg overbevist om at de også er i stand til å innføre gode ordninger for de minste, som fjerner dette sløseriet uten at det går ut over kvotekontrollen.