Barista på dagtid. Metal-gitarist om kvelden
Henrik Aalberg fra Birtavarre kan en ting eller to om både kaffe og musikk.
Du har kanskje sett han bak espressomaskinen hos Hills Café i Nordreisa, eller bak spakene i kaffebrenneriet til Kaffekiin.
Men visste du at Henrik Aalberg (29) fra Birtavarre i Kåfjord også er profesjonell musiker?
Fredag 1. mars gjorde det progressive metal-bandet Adjentist comeback. For første gang siden 2019 slipper det Tromsøbaserte bandet ut musikk.
– Jeg kjenner at det kribler, sier Henrik og gliser bredt. Han er selv både gitarist, produsent og låtskriver i bandet.
Adjentist er ingen nykommer i musikkbransjen. De ble stiftet i 2012, har to albumer og én EP bak seg, de har turnert i Polen og spilt i byer som Oslo, Trondheim og Bergen.
Henrik mener stilen til Adjentist er nesten like hardt og forbannet som Åge Aleksandersen var på 80-tallet.
– Det er aggressivt, sint og kompromissløst, smiler han.
Goroso, kanskje?
Fredag ble singelen «The Edge» sluppet. I mai kommer resten av albumet.
Henrik forklarer at dette albumet skiller seg i stor grad ut fra det bandet tidligere har gitt ut.
– Vi har alltid spilt hard musikk, men nå er det blitt mer, jeg vil ikke si kommers, men mer sang og melodi du kan synge til. Jeg føler vi har begynt å skape vår egen lyd og identitet.
Det kommende albumet handler om hverdagssituasjoner og destruktivt tankesett alle skal kunne kjenne seg igjen i, forteller han:
– Destruktive tankesett som du vet er feil, men som du fortsatt liker å grave deg ned i. Vi har ikke skrevet om slike ting før, for vi har ikke vaert voksne nok til det. Det er et mye mer personlig album enn før.
Henrik forteller at bandmedlemmene spiller inn hver for seg. For så at han mikser sangene hjemme på Hansabakken i Nordreisa.
Men til tross for at bandet har
vaert på turné, spilt 7–8 konserter i Polen og har en god bråte med konserter bak seg, ser guttene kun på dette som en meningsfull hobby, for forventningene er lave:
– Jeg har ingen forventninger, det er det som er litt morsomt. Før hadde jeg det. Om folk ikke liker albumet, okay, greit. Jeg er i alle fall stolt over det vi har laget.
– Men så klart, om folk ønsker å høre på oss live, så er det en stor motivasjon for oss. Vi har lyst til å spille konserter igjen, vi må bare få nok lyttere til å høre på oss, sier Henrik.
Litt flirfull, legger han til:
– Vi går for Gorosofestivalen til neste år. Vi tar headliner-jobben på lørdagen. Ingen problem, vi stiller, ler han.
Sinna-Åge påvirket han
Henriks interesse for å lage musikk begynte under fotballfestivalen Summer@Nord
Troms i Olderdalen.
– Det var konsert på kveldene, og da fikk man sett både lokale band og band fra Tromsø - og da kjente jeg at jeg hadde lyst til å spille der en dag.
I en alder av 11–12 år bestemte Henrik seg for å begynne å spille gitar. Han er for det meste selvlaert, bortsett fra at motivasjonen til å faktisk gjøre det, fikk han fra andre i naermiljøet:
– Det finnes en ildsjel som heter Liv Rundberg. Hun laerte meg ikke musikk, men hun motiverte meg til å åpne meg opp for å lage musikk. Rundberg-familien har hatt en stor del å si for hvordan jeg ser på musikk i dag og hvordan jeg spiller.
– Og faren min, ikke minst, han er trønder og hørte mye på Åge Aleksandersen fra 80-tallet da Åge var skikkelig forbannet. Det tror jeg har påvirket meg også, humrer han.
– Jeg er veldig heldig som har henne
Det var kjaerligheten som gjorde at Henrik havnet i Nordreisa.
Da han og samboeren skulle få sitt første barn, valgte de å flytte fra Tromsø og tilbake til hennes hjemplass.
I dag har Henrik tre barn med samboeren fra Nordreisa. Og takket vaeret en forståelsesfull bedre halvdel, får han brukt en del tid på musikken.
– Det å leve familieliv er veldig, veldig fint. Men det er det samme hver dag. Så da jeg hadde vaert «uten» gitaren i kanskje to år, så kjente jeg at jeg måtte lage musikk igjen. Så all aere til henne som lar meg gjøre barnslige ting som å spille i band når jeg er familiefar.
– Hvis ikke jeg hadde hatt
Vanja som skjønner at jeg må gjøre det for min egen lykke, jeg er lykkelig som far, men det å ha en hobby er veldig viktig. Min farfar sa alltid: Du må aldri miste barnet i deg - og jeg føler at musikk er min nøkkel til det. Jeg er veldig heldig som har henne som skjønner det.
Hvilken gitar er best?
Til tross for at ambisjonene med bandet er så som så, håper Henrik at flest mulig vil høre på musikken deres. – Bare hør på det, ler han. Så det viktigste spørsmålet til slutt:
– Hvilken gitar er «best»?
– Oi! Jeg spiller Ibanez, så jeg må si det. Ibanez er nice!