Hun innreder palass i D Tromsø: – Det er kontra
Julie Johnsen har ingen planer om å noen gang pensjonere seg. Hun elsker det hun holder på med.
Julie Johnsen lever et liv litt utenom det vanlige. Interiørarkitekten fra Nordreisa har nemlig hele verden som arbeidssted. Saerlig Midtøsten, der hun også har tilbragt over seks år av sitt yrkesaktive liv.
Akkurat nå, forteller hun, holder hun på med en villa i London, samtidig som hun nettopp har levert designet for flere restauranter og en kaffebar på Kraemer Brygge i Tromsø.
For hun har mange prosjekter hjemme i Nord-Norge, men like mange internasjonale.
– Det er virkelig to forskjellige verdener, men det gjør bare at jeg elsker jobben min enda mer. Det er kontrastene som gir mening, sier hun, og utdyper:
– I Norge tenker vi mye mer baerekraft. Vi er mer sparsommelige, og toner heller litt ned. Det blir ganske eksotisk i møte med palass og overdådige ting. Samtidig kommer man med en eksotisk erfaring når man jobber med norske prosjekter, og jeg tør kanskje å trykke litt ekstra på.
Tidlig kreativ
Johnsen er vokst opp i Oksfjord, og gikk egentlig ikke i barnehage. Dagene tilbragte hun hos bestemor og bestefar, og det var her kreativiteten fikk blomstre. Hun holdt bestefaren travel, forteller hun, for hun skulle lage ting hele tiden.
At hun kunne gjøre karriere ut av kreativiteten, falt henne ikke inn. I en gammel dagbok, som hun fant for noen år siden, hadde hun skrevet at hennes største drøm var å bli «kafédame».
Det var ikke før hun deltok på en utdanningsmesse at en potensiell karrierevei skulle vise seg for oksfjordingen. Der ble hun nemlig kjent med det som da het Idéfagskolen i Tønsberg.
– De hadde syv forskjellige linjer, og jeg klarte ikke skjønne at det gikk an å gå på skole og holde på med sånne ting, sier hun.
På idéfagskolen ble hun i tre år, og tok utdanning innenfor retail og interiør. Det siste året fikk hun, som en av de flinkeste studentene, mulighet til å jobbe på skolen, som hjelpelaerer.
– Da skjønte jeg at jeg hadde noe som kanskje ikke så mange andre hadde, nemlig arbeidslyst. Jeg var nok kreativ, men jeg føler ikke at jeg hadde stil. Men jeg hadde en arbeidsomhet som jeg tror slo de fleste.
Langt hjemmefra
Da det tredje året var i ferd med å ta slutt, ble hun og flere andre skandinavere rekruttert til å jobbe for en svensk møbelkjede i Midtøsten. Johnsen var den yngste de noen gang hadde ansatt.
22 år gammel flyttet hun til Dubai, og husker at hun synes det var helt merkelig. Hun så for seg et liv med abaja, der hun aldri skulle røre alkohol igjen.
– Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og kom dit som ung og uerfaren. Samtidig skjønner man ikke egne begrensinger når man er så ung, så jeg tenkte bare at «dette får jeg til».
I to år jobbet hun for firmaet, og beskriver en knalltøff hverdag, og en veldig annerledes kultur enn den hun var vant
med. Samtidig var det eksotisk, og hun elsket «pushet» og trykket. Etter hvert tok hun flere kurs, laerte seg programvare og tekniske ting på kveldene og nettene, og begynte å jobbe som interiørarkitekt.
– Fordi jeg jobbet veldig hardt, fikk jeg kjempespennende prosjekter, og masse muligheter. Da jeg først begynte å jobbe med dette, så jeg at det er noe jeg er god på, og at jeg kunne bli enda bedre.
Johnsen kom bakveien inn i yrket som interiørarkitekt. Relevant utdanning, men aller mest yrkeserfaring, gjorde at hun fikk innpass i NIL (Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening).
Holdt kontakten
Etter seks og et halvt år travle år i emiratene, dro hun hjem til Norge. Men da hun først kom til Tromsø, der hun fortsatt bor i dag, kjente hun på en slags kjaerlighetssorg.
– Det var som om jeg hadde begynt med desserten først, og så skulle jeg begynne med hagl, mørketid og lave budsjetter på interiørprosjekter.
Det var mye motbakke, men det var kontakten med tidligere kunder i Dubai som reddet firmaet i begynnelsen. I dag har Johnsen fortsatt 50 prosent av jobbene sine i utlandet.
I tillegg til interiørprosjektene, tar møbelkjeden hun jobber med henne også verden rundt. Hun reiser årlig til innkjøpsmesser i Kina, Tyrkia, USA og Italia.
Familielivet med mann og to små barn har naturligvis gjort at hun må begrense seg litt, sier hun, uten at det har blitt stopp på reisene av den grunn.
– Før eldste gutten var åtte måneder hadde han vaert i Hong Kong, India og i Dubai på innkjøpsturer. Egentlig har han vaert over hele verden i baeremeis, ler hun.
–Gledermegtilåståopphvermorgen
Etter Covid har det også, for henne som for så mange andre, blitt lettere å gjøre jobben fra uansett hvor i verden. Nå kan hun sitte på hytta på Brensholmen og arbeide med teamet i Dubai.
Johnsen har klart å finne en god balanse i livet – mye på grunn av at hun driver eget selskap og har mulighet til å styre sin egen hverdag. Ikke minst elsker hun det hun holder på med.
– Og det tenker jeg er den største lykken, at jeg jobber med noe jeg liker, og at det er en lidenskap. Jeg har alltid fulgt drømmen, og alltid jobbet med prosjekter som gir meg noe. Det har aldri vaert pengene som har drevet meg.
– Det som gir meg godfølelsen er når man ser så bra det ble, og når kunder sier hvor mye det har endret for dem. Den takknemligheten man får tilbake, det er den største betalingen.
Og det er nettopp dette hun vil fortsette med i all overskuelig framtid. Johnsen sier hun lar seg fascinere av folk som prater om pensjon, og hva de skal gjøre når de er ferdige å jobbe.
– Jeg skal aldri pensjonere meg. Jeg elsker det jeg holder på med, og gleder meg til å stå opp hver morgen.
tørre å vaere mer direkte, mens jeg må jobbe med å holde litt igjen. For den kan oppleves som fornaermende om man spør altfor direkte.
Fortsatt tabubelagt
Siris oppfatning er at psykisk helse fortsatt er tabu på generell basis, men at det er enda mer stigmatisert i de samiske samfunnene. Også her er det kulturelle ting som stikker frem.
– Man har ikke hatt ord for å vaere psykotisk, eller for psykisk sykdom. Man har snakket om at det er noen som har «gannet» ham, det er noe som er «satt på» ham. Det man har av ord er «sinnssyk», som igjen er kjempe
stigmatiserende.
Disse kulturforskjellene, som er så viktige for helsepersonell som skal behandle samiske pasienter, laerte de lite eller ingenting om på sykepleierstudiet, forteller Siri.
– Vi hadde én forelesning om samer generelt, og det handlet ikke om kultur, men om at Norge har et urfolk. Jeg husker jeg tenkte: Er dette alt?
– Det er mange år siden jeg gikk grunnutdanninga mi, og jeg tror nok man er blitt flinkere med årene, men at det er et behov, er det ingen tvil om.
– Beste av begge verdener
Familien Nordgaard Siri blir
altså vaerende i Kautokeino, og gleder seg til å komme i gang med husbygging.
– Ja, tanken er å bli her, og når vi attpåtil fikk hytte med kysten, har vi det beste fra begge verdener.
– Vinteren og våren her er helt fantastisk. Snøen ligger lenge, og du kan isfiske, også blinker du, så er det grønt og isen på elva har gått. På kysten har man en helt annen type vår, sier hun.
– Men sommeren på kysten er mye finere. Jeg evakuerer i juli, da er det for mye mygg, ler hun.
kristina@framtidinord.no 948 58 272