Julie var nesten ferd laerer, men så skjedd Ig utdannet e det noe
Etter en sterk opplevelse kom hun hjem til Nordreisa, og reiste tilbake til Oslo med pappas gamle greskbøker.
Det var ingen selvfølge at Julie Schjøth-Jovik skulle bli prest.
Hun er vokst opp som prestedatter, og selv som barn, og som ungdom, var hun søkende og opptatt av de eksistensielle spørsmålene. Hun ble gjerne med til kirka, og forteller at det har vaert viktig for henne hele veien.
– Men akkurat på den tida var det nok fjernt for meg å bli prest. Det var ingen kvinner som var prest her i nord, og jeg kjente selv få kvinnelige prester.
Sterk opplevelse
Hun ble voksen og lurte litt på om hun skulle bli psykolog. Hun begynte på psykologistudiet, men fant raskt ut at det ikke var veien hun ville gå. Så tok hun ett årsstudium i K-RLE, med tanke om at det også kunne vaere basis for laererutdanningen, eventuelt teologistudiet.
– Jeg husker at da hadde jeg på en måte veldig lyst, samtidig som jeg ikke kjente meg hverken klar eller moden, og jeg var veldig usikker på om det var det rette.
Hun tenkte også på om det gikk an å jobbe i nord. Kunne hun det hvis hun ble prest?
Schjøth-Jovik valgte å gå for laererutdanningen, og fullførte bachelorgraden. Men den sommeren hun skulle begynne på masteren, skjedde det noe.
Hun hadde lenge vaert frivillig i Tøyenkirken i Kirkens bymisjon, en kirke som samler alle slags mennesker, først til måltid, og så til gudstjeneste i kirket etterpå.
Nordreisa-kvinnen fikk vaere med som medliturg på gatemesse på «Plata» i Oslo.
– Det var veldig sterkt for meg å dele ut nattverd til alle slags menneske i mange vanskelige situasjoner. Den sommeren ringte jeg hjem og sa at jeg skal studere teologi.
Fulgte hjertet
Den da 25 år gamle kvinnen kom hjem til Nordreisa, og reiste tilbake til Oslo med pappas gamle greskbøker i sekken. Aldri før hadde hun kjent seg så brennende engasjert.
Hun bodde i et kollektiv over Tøyenkirken, og jobbet som frivillig, med deltidsjobb, samtidig som hun fullførte studiene. Det var krevende, men utrolig spennende – og aldri kjedelig, minnes hun.
– Jeg kjente nok en slags dragning til prestyrket. Jeg kunne valgt å bli laerer, og hadde bare ett år igjen, men det var ikke det jeg skulle. Likevel tror jeg at jeg trengte den tida til å finne ut av ting, sier hun.
Foreldrene var nok litt overrasket over valget.
– Pappa sa han måtte sette seg da jeg fortalte det, og mamma også, ler hun.
«Er du sikker på at det er dette du skal gjøre, Julie?» spurte de.
«Du er jo snart ferdig med laererskolen. Er det ikke fint å vaere laerer?»
Foreldrene Anne og tidligere sogneprest i Nordreisa HansErik visste erfaringsmessig hvor krevende presteyrket kan vaere kombinert med familieliv.
– Men jeg sa til dem: «Dere har jo laert meg å følge hjertet mitt, og det er det jeg gjør nå. Jeg følger hjertet mitt.» Begge støttet avgjørelsen da jeg hadde bestemt meg.
Hun påpeker at tidene dessuten har forandret seg, og at presteyrket er blitt mer familievennlig,
i den forstand at man har mer regulert arbeidstid.
– Presteyrket er variert og utfordrende, og jeg har aldri angret på at jeg gikk denne veien. Det er en utrolig meningsfull hverdag.
- Alle velkommen
Hun synes det er meningsfullt å følge mennesker i hele livsspekteret: Å døpe barn, konfirmere ungdommer, vie par og å møte mennesker i sorg.
– Og søndager feirer vi gudstjeneste i en av kirkene i soknet, og samler menigheten til bønn, salmesang og fellesskap.
Erfaringene hennes fra Tøyenkirken
spiller inn, sier hun, når hun jobber med gudstjenestelivet.
– Alle skal vaere velkomne til kirka som de er. Vi kan alle havne i grøfta, gjøre feil valg i livet eller vaere uheldige, og trenger barmhjertighet og nåde, ikke fordømmelse. For meg er det et viktig budskap å formidle.
– Jeg ønsker at kirka skal vaere et sted der alle uansett bakgrunn kjenner seg velkommen og verdsatt.
– Ikke så mange å gå etter
Schjøth-Jovik har skrevet seg inn i historien som den første
kvinnen som ble ordinert i Nordreisa kirke – og som den første kvinnen som ble ansatt som prest i Nord-Troms.
Men tenker hun på at hun er historisk?
– Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg kan kjenne på at jeg ikke har så mange kvinner å gå etter. For noen er det fortsatt krevende og sårt at det er en kvinnelig prest her, og på den måten kjenner jeg litt på det, at det ikke har vaert noen før meg.
Nå som hun går en vei som ikke er gått opp før, kan hun kanskje bane vei for andre?
– Jeg håper jo det, at det kommer noen etter.
Mens hun gikk teologistudiet, hadde hun ingen tanker om å flytte hjem. Da kjentes det fortsatt fjernt, forteller hun. Men så flyttet hun og ektemannenJens, som også er prest, til Tromsø. De hadde jobbet der i ett års tid da stillinga som sogneprest i Nordreisa ble lyst ut.
De tenkte de måtte søke, hun som sogneprest, og ektemannen som prostiprest.
Og resten er jo, som vi nå vet, bokstavelig talt historie. For den hjemvendte reisavaeringen, har det å komme hjem, blitt mer naturlig etter hvert.
– Jeg kjenner til kulturen her, er vokst opp her, og er glad i folket og naturen her. Så på den måten kjentes det også veldig naturlig å bli prest på min hjemplass.
To prester under samme tak
På mange måter synes hun det er fint å vaere prest i kirka hun er vokst opp i. Hun kjenner til historien og til tradisjonen, hun vet hva som har vaert der, og hva som er viktig for folk.
Spesielt siden faren var prest i Nord-Troms i rundt 20 år.
– Jeg har glede av å dra veksel på min fars erfaring og kunnskap, og så kjenner jeg samtidig at jeg må gjøre ting på min måte.
Faglige diskusjoner blir det også flere av hjemme hos henne og ektemannen.
– Men hvordan er det egentlig å vaere to prester i en husholdning?
– Fordelen er jo at vi kjenner hverandre og vet hva den andre trenger med tanke på jobb. Er det en som skal på gudsjteneste eller begravelse, så gir vi hverandre rom og plass til å gjøre det vi skal gjøre. kristina@framtidinord.no 948 58 272