Kirstine (102) gikk i baermarka med rullator til hun var godt over 90
– Til slutt ble jeg svimmel hver gang jeg reiste meg. Da måtte jeg si til meg selv: «Nei, kjerring, her har du ingenting å gjøre. Gå hjem med deg».
I 1913 fikk kvinner i Norge stemmerett på like vilkår som menn. Åtte år senere, i 1921, fulgte Sverige etter. Samme år blir Kirstine Andersen født, på Laukøya i Skjervøy.
Det er snart 103 år siden. Eller 102 og et halvt, som Kirstine selv så fint sier det.
– 102 og et halvt. En gammel kjerring, sier hun og ler godt.
Men det er ikke enkelt å bli så gammel, fastslår hun, selv om hun ikke har svaret på hva som skal til.
– Nei, hva skal man svare på det? Jeg har levd et godt liv. Også går det jo an å bli så gammel når man enda er oppegående.
Tidlig krøkes
Kirstine er vokst opp på Laukøya, på en plass som heter Storelva, forteller hun. Hun hadde fem brødre, som alle var fiskere, så hun måtte tidlig laere å karre ull og spinne, og strikke klaer. Ikke minst måtte hun gå i fjøset og melke kyr.
På skolen gikk hun tre uker i slengen, og dit gikk hun på ski.
– Vi hadde ikke kjøpeski da, og ikke hadde vi staver. Vi hadde hjemmelagde ski, og skoleveska var sydd av dongeri, minnes hun.
Skolen lå i et hus på Hellnes, og det var her hun fant han hun endte opp å gifte seg med. Bare
et par kilometer fra der hun selv vokste opp.
– Det var skole i det huset som mannen min var ifra. De hadde bare en sønn, og han tok jeg, ler hun.
Sammen fikk de datteren Astrid i 1961.
Hun sitter i den lilla stua si hjemme på Skjervøy og forteller. Hun flyttet inn på sykehjemmet i april i fjor, men når datteren kommer til Skjervøy, kommer hun hjem til eget hus.
De flyttet til Skjervøy da datteren skulle begynne på skolen. Ellers måtte de sendt henne over fjorden til Lauksletta for å gå på skole, forteller Kirstine.
– Jeg var så veldig redd for at hun skulle bli mobbet siden hun hadde en gammel mor. Alle de andre mødrene var bare noen og tjue. Men hun hadde lange fine fletter, og da vi flyttet hit, kom hele klassen hit springende. «Se på ho», sa de. Det gikk veldig fint. Hun ble godt mottatt, smiler
hun.
Glad i naturen
Selv om Kirstine var den eldste av mødrene i datterens klasse, var det hun som tok ungene med på turer i marka på Skjervøy.
– Er du glad i å vaere ute i naturen?
– Ja, jeg har vaert mye på tur. Hele livet. Sist jeg gikk på ski var jeg 86 år gammel, men nå har beina sviktet. Ferdig med det. Hun tenker seg litt om.
– Men jeg tror kanskje jeg enda skulle klart å gå. Om du gikk etter meg, sier hun og ser på datteren og ler.
– Nei, nei, nei, ler datteren tilbake.
Sommerne har hun pleid å bruke på Hellnes og plukke baer. Både blåbaer, tyttebaer og multer. Ikke engang da hun fikk rul
lator som 89-åring, lot hun seg stoppe.
– Jeg tok rullatoren med ut i baermarka, forteller hun.
Ikke før hun begynte å bli svimmel, da hun var i midten av 90-årene, la hun baerplukkingen på hylla.
– Jeg begynte å plukke, og hver gang jeg reiste meg, ble jeg svimmel. Da måtte jeg si til meg selv: «Nei, kjerring, her har du ingenting å gjøre. Gå hjem med deg». Det var siste gang jeg plukket baer, jeg har ikke gjort det siden.
– Et godt liv
Da familien kom til Skjervøy, fikk Kirstine arbeid som vasker på skolen. Det gjorde hun i 18 år, helt til hun gikk av med pensjon som 67-åring.
– Det var ikke så lett arbeid. De hadde teppebelagt alle skolerommene og gangene, og det var tungt å bruke de store støvsugerne. Men jeg var veldig glad jeg
fikk meg arbeid da jeg kom hit, det hadde vaert kjedelig å gå og ikke gjøre noe.
I oktober er det seks år siden ektemannen døde, 98 år gammel. De to fikk et langt og godt liv sammen, forteller hun.
– Men hva er hemmeligheten til at man holder i lag så lenge?
– At man ikke krangler og holder spetakkel, sier hun og humrer.
– Nei, men vi hadde det godt i lag. Vi arbeidet godt i lag. Også var han så glad i pannekaker. Når han hadde utearbeid, så pleide jeg å steke pannekaker, så satt vi ute og spiste sammen.
– Ja, jeg har hatt et godt liv, smiler hun.
kristina@framtidinord.no 948 58 272