Når krisen rammer

8.mars, og det er selveste Kvinnedagen.

En dag der vi kan fokusere litt ekstra på forskjeller i lønn for kvinner, kvinnedominerte yrker ift menn i jobb. Der kvinner ofte taper, fordi mange kvinner som blir mødre - er i ulønnet permisjon, må avslutte amminga tidlig fordi det som så fint heter på papiret «betalt ammefri» kanskje ikke gjenspeiler seg i virkeligheten. Det kan ikke jeg uttale meg så mye om, fordi jeg fikk aldri muligheten til å amme.

8.mars - og det vil også si at min lille etterlengta skatt, Agnes Josefine, skulle ha fyllt et halvt år denne fredagen. Hun ble født på en solrik og varm fredag, i vakre høstfarger 8.september. Vi har fått dele vår historie her etter at hun ble født.

Et halvt år. Det føles som igår, samtidig som at det føles så lenge siden. En barseltid uten baby. Og likevel går jeg med en barselkropp full av hormoner. Og sorg.

Når krisen rammer - for det er virkelig traumatisk å miste sitt barn. Det er ubeskrivelig vondt. Det er lite som kan sammenlignes, om noe i det hele tatt. Det er også vanskelig å forestille seg, fordi det er så absurd vondt.

Jeg kunne ha fokusert nå på alt som ikke fungerte når det gjelder krisehjelp (eller manglene av den) fra kommunen (Skjervøy) når krisa rammet oss. Det å oppleve at krisa å miste et barn «ikke er krise nok», får meg til å undre hvor ille må det vaere? Det er ikke gitt at alle har kapasitet å klage til Statsforvalteren, når man helst vil bruke den lille kapasiteten man har, på å overleve selv. Dessverre er det ikke alle som får hjelp.

Et halvt år uten baby. Et halvt år med sorg, som skulle vaert fylt med våkenetter, såre ammepupper, og kalde kaffekopper. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt.

Men sorgen ville vaert enda mer tung å baere, hvis vi ikke hadde vaert prisgitt den hjelpa vi har fått fra jordmødrene på Sonjatun. Å få bearbeide og gå gjennom fødselen med dem, samtaler. Det å ha en åpen dør/ åpen telefon til de når vi har behov. Det å få bli lytta til, få anerkjennelse for de følelsene man sitter med. Få kjenne på at man ikke er riv ruskende gal, fordi man sitter med følelser man normalt ikke snakker om. Sinne, bitterhet. Engstelse. Sorg og uendelig med kjaerlighet. Stolthet.

Takk - kjaere jordmødre, for at dere finnes. Dere betyr så mye, også når man ikke er i fødsel. Som selv i en traumatisk fødesituasjon hjelper meg, og trolig flere fødekvinner og fedre, til å bevare roen. Og troen, på at vi får det til. Å føde. Fordi dét er sterkt, sårt og tøft. Og det krever sin kvinne.

Takknemlig for at Sonjatun fødestue finnes og at den består. Spesielt takknemlig for jordmor Sissel og jordmor Birte Simone.

Jeg har valgt å dele åpent og aerlig på Instagram (@barehjem) om hvordan det er å leve med sorg i hverdagen. Fordi dette er en sorg som ikke går over, men vi må baere den med oss. Og det er jo et svar på kjaerlighet for vårt barn. I håp om at det kan hjelpe andre, fordi vi er ikke de eneste i den ensomme sorgen. Og forhåpentligvis kan det hjelpe i form av mer forståelse og aksept, og gjøre det mindre skummelt å ta kontakt.

Det er aldri feil å snakke eller spørre om et stillefødt barn. De er fortsatt våre barn, og vi vil gjerne også dele våre fødselshistorier, slik de med levendefødte barn gjør .

Jeg ønsker også å rette oppmerksomhet om det å kjenne liv i magen, ta kontakt med fødeavdeling hvis man merker mindre liv eller er bekymra. Heller en telefon for mye enn for lite, vi har ingen babyliv å miste. ( https://kjennliv.no/)