Silje og 14 hunder er for 1200 kilometer p Klare å vidda
Fire ganger har hun fullført 600-klassen på Finnmarksløpet. I år prøver hun seg for første gang på den lengste distansen.
– Jeg har aldri kjørt så langt før, men jeg tror det blir bra. Jeg liker jo å kjøre langt.
Det sier Silje Holmen Larsen fra Nordreisa. Fem ganger har hun deltatt på 600-kilometersdistansen på Finnmarksløpet, fire ganger har hun kommet i mål.
Men de 1200 kilometerne, fra Alta til Kirkenes, og tilbake igjen, lokker mer enn halvdistansen. Til tross for at hun er veldig klar på at det nok kommer til å bli veldig mye hardere, tror hun det er distanse som kan passe henne bedre.
– 600 blir litt stress, mens på 1200 er man nødt til å ta seg god tid for å klare å fullføre. Også handler det litt om at jeg ikke vil trene i mange måneder for bare tre dager, og så er det over. Jeg vil heller vaere en uke ute på tur.
Tar mye tid
Hjemme i Reisadalen har hun hatt 19 hunder i trening siden august. Akkurat den biten tar enormt mye tid, sier hun, og får bekreftende nikk fra samboeren.
De anslår at det til sammen er snakk om «et årsverk», med 37 timer i uka. Enda de har fôringshjelp, som letter litt på arbeidet.
– Det krever sitt, og man forsaker jo mye tid med familien. Det er noen lørdagskvelder jeg heller ville vaert hjemme, men så må man ut og trene.
Det er hvert fall en sport for spesielt interessert er både hun og samboeren klar på – og man må virkelig elske det man holder på med.
– Og det er jo en lidenskap, fastslår hun.
Nå i innspurten handler det mest om å samle krefter – og å bygge opp hundene, slik at de er klare for å gå langt.
De 14 hundene som blir med til Finnmark er valgt ut allerede en stund i forveien, ut ifra det de har vist på trening og andre løp.
– Man ser jo hvem som tåler å gå langt, og hvem som liker og takler det best, sier Larsen.
I fjor kjøpte de nye hunder med mye erfaring, blant annet noen som har gått 1200 kilometer på Finnmarksløpet før. Disse utgjør halve spannet. Den andre halvparten har nesten ingen erfaring, og har bare gått to løp før i år.
Hundekjøreren fra Nordreisa er klar på at man får et utrolig godt forhold til hundene.
– Man blir så knyttet til dem. Man bruker jo så mye tid med dem, og på et løp blir det ekstra mye. Så det er skikkelig fint, sier hun.
– Nervøs
Ambisjonene før hennes første skikkelige langdistanse handler aller mest om å fullføre.
– Jeg har lyst å komme i mål, i og med at det er første gang og at jeg aldri har kjørt så langt. Men selvfølgelig, jo bedre plassering, jo bedre. Målet er å følge planen jeg har, så jeg kommer gjennom.
Med seg som handlere har hun samboer Jim-Ove og Katrine Hasselberg – begge har vaert med henne flere ganger før. Sammen har de lagt opp en kjøre- og hvileplan med lite eller ingen taktikk.
– Den er egentlig ganske safe, og det er mange som har brukt den før. Vi har sett på andre kjørere som har kjørt fornuftig, og som har kommet i mål på en god måte. Det er mange som
har lyst å konkurrere, men så går det ikke…
– Da er det bedre å holde litt igjen fra start. Starter man med mye hvile, trenger man heller ikke ta det igjen.
Nå som det begynner å naerme seg, har også nervene meldt sin ankomst hos den erfarne hundekjøreren.
– Tidligere år har jeg ikke brukt å vaere nervøs, men det er jo noe helt nytt jeg skal begi meg ut på. Men det blir godt å komme i gang, jeg gleder meg veldig, understreker hun.