Minneord over Berton Amandus Berg

Tirsdag den 12. mars mottok vi det triste budskapet om at Berthon Berg fra Holmen i Birtavarre var død- 94 år gammel. Dermed er det en kjent og kjaer skikkelse fra bygda vår som får lagt ned vandringsstaven , og igjen blir vi minnet om at ordtaket - «Fra livet til døden er veien så kort, blomstene spirer og visner- alt skjer så fort»- har sin gyldighet. Selv om Berthon slet med helsemessige plager , var han ved godt mot og fulgte med utviklinga både hjemme og ute . Den siste tiden tilbrakte han imidlertid som pleiepasient på helseinstitusjon.

barnesko og hadde sin oppvekst ved hjemgården på Holmen. Han tok godt vare på farsarven og utvi

Berthon trådte sine

klet seg faglig til en dyktig og habil snekker og bygningsmann - noe han også praktiserte hele sin yrkeskarriere. Også jeg var heldig og fikk vaere med i hans kollegium gjennom mange år ved bedriften Nordbetong A/S i Tromsø.

Berthon fant sin store kjaerlighet i Kåfjorddalen, og giftet seg med Hjørdis i 1962.

De bygde seg et hjem ved farsgården på Holmen – hvor de har holdt til i alle år.

Ekteskapet ble velsignet med en datter – Tone , som etterhvert er veletablert med egen familie – og har tilført «utgangspunktet» med tre barnebarn + 3 oldebarn.

Berthon var født og vokste opp på 30- tallet, så han fikk føling med de økonomiske nedgangstidene og depresjonen dette medførte på kroppen. Dette måtte selvfølgelig sette sine spor også på barnas tilvaerelse, og som om ikke dette var nok – så måtte han oppleve krigsutbruddet som 10 åring, med de traumer dette påførte unge barnesinn. Opplevelsene som barn og ungdom var selvfølgelig med på å prege også Berthons liv og vaeremåte. Laerdommene med å ta vare på , og nyttiggjøre de ressursene man hadde på best mulig måte var viktige å etterleve – og de satt innebygde i tankegangen – i motsetning til dagens «bruk og kast» mentalitet.

Bertons vaeremåte og natur var med på å skape hygge i hans selskap.Han var veldig omgjengelig og hjelpsom, og ordet «nei» var for han et fremmedord. Det var en glede og berikelse å ha han som kollega.

Berthon var på mange måter en «fargeklatt» i sine omgivelser. Hans fortellerkunst og lokalhistoriske kunnskaper var enestående, og hans evne til å fremlegge ting var unike. Det var alltid en fornøyelse å tilhøre Hjørdis og Berthons omgangskrets, og samtidig vaere medlem i hans kollegium,og heldigvis har vi også gode relasjoner med hensyn til Tone og hennes familie.

Berthon er borte nå. Hans plass blir tom, vi er mange som blir å savne han. Selv om tingene virker uoverkommelige, må vi gripe til de «halmstrå» som finnes,og godta at «Alt står i Guds faderhånd. Hva han vil det gjør hans ånd – av Guds nåde , til Guds aere. Evig glade skal vi vaere. I vår Herres Jesu Navn.»

Vi takker for den tida vi fikk oppleve sammen med Berthon, og vi føler med hans naermeste familie – som må gjennomleve en tung tid.

Vi lyser fred over Berthons gode minne!