- Et nei til å utvide innebaerer tapte mulighetet

Kommunestyret i Nordreisa har i møte den 16.april 2024 sagt nei til mer naturvern i Reisadalen. Et prinsipielt NEI som paradoksalt nok kan bety JA til strengere vern enn nødvendig i det samme området, et vern som ikke forvaltes lokalt og som ikke gir så mye muligheter til positive ringvirkninger. Et vedtak som gir tapte muligheter i Nordreisa.

I saken ble kommunestyret i Nordreisa bedt om å ta stilling til om de ønsket at framtidig vern i et større eller mindre område mellom Saraelv og grensen til Reisa nasjonalpark, eventuelt skal vaere som nasjonalpark eller som naturreservat. Det ble ikke spurt om kommunen ønsker mer vern eller ikke. Slikt sett har kommunestyret svart på et spørsmål som ikke er stilt.

Bakgrunnen for saken er at Statsforvalteren, på oppdrag fra til syvende og sist Stortinget, er bedt om å vurdere muligheter for vern av naturtyper som har lite dekning i Norge fra før. Naturskogen i dette området oppfyller kriteriene som er satt. Behov for nye verneområder henger sammen med nasjonal politikk vedtatt av Stortinget og oppfyllelse av internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg. Nå sist et mål om å verne 30 prosent av land og sjøarealer slik det er bestemt i den såkalte Naturavtalen. Nordreisa har om lag 27 prosent av areal vernet etter naturmangfoldloven.

I tillegg til den åpenbare verdien av å bevare natur, vet vi at Nordreisasamfunnet har nesten 40 års erfaring som vernekommune. Finnes det noen som kan komme på gode eksempler av tapte muligheter på grunn av dette? Saerlig Nasjonalparken er blitt en del av identiteten til mange av bygdas folk, det er bygget en identitet som nasjonalparkkommune og nasjonalparklandsby, det jobbes for å utnytte merkevaren til blant annet turismeutvikling, det er minst 5 arbeidsplasser direkte tilknytta forvaltning, oppsyn og informasjon og det skapes stadig nye prosjekter og tiltak ut fra dette fagmiljøet. En skulle tror kommunestyret i Nordreisa hadde kunnskap om dette og ville velge å se mulighetene en utvidelse av nasjonalparken kunne gitt.

I sakspapirene lagt fram for kommunestyret, går det tydelig fram at Statsforvalteren, i stedet for å gå rett i gang med prosess for vern av naturreservat slik de har anledning til, gir kommunen mulighet til å vurdere om de heller vil at nytt verneområdet skal utredes som Nasjonalpark gjennom utvidelse av eksisterende Reisa nasjonalpark. Altså i stedet for et naturreservat som var opprinnelig plan. Kommunestyret svarer ikke på spørsmålet, men sier prinsipielt NEI til vern i dette området. Kan det faktisk bety et JA til vern av området som naturreservat da dette er eneste alternativ i saken?

Forslagsstiller og flertallet som støttet forslaget, hvis en tolker debatten som gikk, hadde kanskje en idé om at kommunen gjennom sine vedtak kan overstyre vedtatt nasjonal politikk? Det er vel knapt en eneste verneprosess i Norge hvor lokalsamfunnet har stilt seg helhjertet bak. Likevel gjennomføres verneprosesser for å oppnå nasjonale målsettinger. Spør for eksempel Lesja kommune som har vernet 87 prosent av sitt areal eller Lyngen med nesten 70 prosent. Vi kan kanskje forvente at det blir slik for dette området også. Kommunen har fått mulighet til å påvirke prosessen og sette seg i et “forsete”, men sier altså NEI til det.

Medlemmene i kommunestyret kunne valgt å “holde seg for nesen” hvis en ønsket det, eller valgt å bygge på de positive erfa

ringer Nordreisa har som vernekommune, og faktisk fulgt vedtak fra driftsutvalget i Nordreisa i stedet for å overstyre deres vedtak, og godtatt et framtidig vern som utvidelse av nasjonalparken. En verneform hvor kommunen har sterk påvirkning på forvaltningen gjennom nasjonalparkstyret, sterk påvirkning på prosessen fram til vern, hvor det årlig bevilges betydelige midler for tilrettelegging og skjøtsel, hvor vernereglene er mindre strenge for ferdsel enn i et reservat og som både lokale og besøkende søker til - så velger flertallet i kommunestyret å si NEI til vern av rent prinsipielle årsaker, og med det faktisk si JA til vern av naturreservat Sieimmagorza. Det var neppe intensjonen, men det er et sannsynlig utfall av denne saken.

Et nei til utvidelse av Reisa nasjonalpark mener vi er faktisk tapte muligheter for lokalsamfunnet. Ikke motsatt.

AV RUNE BENONISEN

Kommunestyremedlem AP og nasjonalparkforvalter

OG TOM VEGAR KIIL

Kommunestyremedlem SV og oppnevnt

medlem av Reisa nasjonalparkstyre