Arrestrapport fra gamle dager
De var sjøfolk og skomakere. Men de ble politibetjenter og arrestforvarere. Her er en «arrestrapport» fra den gang byen var liten og drukkenskapen stor.
Adressa har tatt en rusletur i byens gater og streder, og er innom flere steder, men mest i Storgaten.
Godmodige Asbjørn Knudsen rusler nedover Storgaten og stanser i krysset ved Nedre Tverrstredet der han hører skrik og skrål fra Vestregate.
Skomakeren var flyttet fra Sogn til Grimstad samtidig med byfogd Peter Boertmann Voss, og hadde fått ansettelse som politibetjent og bytjener, en slags altmuligmann for byfogden og kommunen. Den nye kjøpstaden var lenge et fredelig sted og hadde klart seg uten ordenspoliti fram til 1826.
Asbjørn er den første betjenten i byen.
Men han er ikke alltid den første på pletten.
Den fredsommelige politimannen, noe døv på sine gamle dager, ser og hører fremdeles nok til å styre klar av berusede personer og urostiftere.
Fra Vestregate tiltar lyden av leven og spetakkel. Der ligger det en beryktet brennevinssjappe hvor flaskene klirrer, og slagsmål er en dagligdags affaere.
Betjent Knudsen velger å følge Nedre Tverrstredet til fiskebrygga.
Den første arresten
Dette hverdagsbildet fra Grimstad midt på 1800-tallet er ikke hentet fra noen lokalhistoriebok, men laget for anledningen.
Men en slik tildragelse kunne godt ha funnet sted:
– Knudsen var godslig og forsagt. Når han ikke klarte å unngå å støte på en full mann og få stukket seg vekk i en annen gate, brukte han å lokke vedkommende med hjem til en kopp kaffe, skriver kjøpmann og verftseier Mathias Gundersen i sine erindringer (1884).
Knudsen og kona bodde, i alle fall fra tidlig i 1840-årene, i et hus på heia mellom Østre Strandgate og Arendalsveien (gater som ikke var anlagt på dette tidspunktet), på stedet eldre grimstadfolk i dag vil kalle Bings torv.
– I huset sitt hadde de innredet et lite kott for de arresterte, som jeg og andre måtte vaere med på å bakse opp den bratte bakken fra Strandgaten, skriver Gundersen.
Men det var arrestanter som var så svaere og tunge at det var umulig å få dem opp... Grimstads første arrestlokale hadde brannummer 11 og lå altså i mange år på heia ovenfor dagens Henrik Ibsensgate.
Der ble arresten liggende også etter at Knudsen var gått av med pensjon i 1861.
«En fredelig by»
Politiforretningene i Grimstad ble i kjøpstadens tidligste år ivaretatt av fogden i Nedenes, som bodde i Vrengen i Øyestad. Fengselet lå på Asdal. Da Nedenes ble delt i 1824, var det sorenskriveren i Vestre Nedenes som fikk ansvaret for Grimstad.
– I en så rolig og fredelig by var det opprinnelig ikke behov for noe ordenspoliti, slås det enkelt fast i Grimstad Bys Historie, utgitt i 1927.
Straffesakenes antall var heller ikke mange.
– De forbrytelser eller forseelser som har funnet sted her i byen, er i alminnelighet begått av omvankende personer og folk fra andre distrikter og ikke av stedets egne innvånere. Moraliteten hos byens befolkning kan derfor med rette karakteriseres som gjennomgående god. Men fyll og spetakkel var det. Og arrest og husvill for «farende folk» var det behov for.
Kjelker i arresten
Vekter Johannes Larsen etterfulgte Asbjørn Knudsen som politibetjent. Han ble igjen avløst av sjømann Nicolai Andersen Egelien, et navn lokalhistorie-fortellere har den største respekt for.
– Egelien var en del av byens fysiognomi. Han behøvde bare å se på folk med sine vasse øyne, så lystret de, enten de var fulle eller edru. Og det var hans fortjeneste at det den gang var så god orden i byen som det var.
Denne karakteristikken kommer fra høyesterettsadvokat C.M. Tanne, som i sine nedtegnelser skildrer Grimstad i 1870-80-årene, da han var gutt.
Arresten fulgte med politibetjenten, og Egelien flyttet den til eiendommen sin i Fladekleven ved Muncheløkken, der Torvet ligger i dag.
– Det var der vi i guttedagene måtte møte opp med 80 øre når politiet hadde tatt fra oss kjelken, og vi ville ha den ut av arresten igjen. Kjelkeaking i byens gater var strengt forbudt, men hva hjalp et slikt forbud mot gutter som kunne lure politiet. Mangen betuttet gutt lukket med beklemt hjerte opp porten for å måtte stå ansikt til ansikt med den strenge politimann, minnes Hans Hansen Rep. i et av sine hefter.
«Henfalne til drikk»
Da Torvet skulle anlegges, ble Egeliens hus i desember 1875 kjøpt av to naboer, som rev det ned. De skulle kanskje åpne en ny butikk.
Politibetjent Egelien kjøpte et hus i Storgaten, brannummer 211, i dag nr. 20, og flyttet arresten dit.
Dette arrestlokalet ble antagelig overfylt noen høstdager få år senere.
Arbeidet med et nytt veianlegg mellom Grimstad og Arendal var godt i gang, og mange svenske arbeidere var kommet til distriktet.
En noe usaklig karakteristikk fra bypatriot Hans Hansen Rep. gikk ut på at svenskene «for det meste var rå og uoppdragne mennesker, henfalne til drikk, som skaffet politiet og de fredelige borgere mange ubehageligheter».
Ifølge Rep. mente svenskene at de kunne «baere seg som de ville» i en by som hadde så liten politistyrke som Grimstad.
For å gjøre en lang og blodig historie kort, Rep. fikk delvis rett:
En lørdag ettermiddag samlet det seg en større flokk med svensker ved Torvet. De ville «sette byen på ende»...
«Slaget på Grimstad torv»
Politibetjent Egelien prøvde å mane dem til ro, men det varte ikke lenge før han var omringet og lagt i gaten.
Svenskene huiet og bar seg, og folk strømmet til fra hus og butikker for å hjelpe til. Etter slåsskampen gikk svenskene i seiersrus syngende opp Storgaten til broen over Vassbekken, der de ble tatt igjen av noen sjøgutter som ville «våge en dyst for sitt kjaere Grimstad».
– Nå begynte det voldsomste slagsmål som vel noensinne har funnet sted i Grimstad, ifølge Rep. Både sjøguttene og svenskene brukte gjerdestolper og kornstaur.
Til slutt trakk svenskene seg tilbake. Byen var reddet for veisluskene.
I dagene etterpå puttet Egelien svenskene i varetektsarresten én etter én. De fikk til slutt strenge fengselsstraffer.
Grimstadguttene ble som takk for hjelpen ilagt mulkt...
Denne bataljen er i ettertid blitt kalt «Slaget på Grimstad torv».
– Arrestasjoner hørte for øvrig til sjeldenhetene i Grimstad. Man tok folk med det gode, og det lyktes omtrent bestandig. ifølge høyesterettsadvokat C.M. Tanne.
Lønn fra brennevinssalget
Brann og politi hadde lenge vaert to sider av samme sak i Grimstad.
Byens huseiere hadde allerede i 1821 opprettet en brann- og nattevakt for byen. (Vekteren skulle i tillegg til lønnen også få ny «vekterkjole og støvler hvert tredje år»).
Brannattevakten ble i 1840-årene avløst av to fast ansatte vektere, som delte byen mellom seg. På bestemte steder ropte de ut «Ho, vaekter, ho, klokken er slagen to, alt vel. Vinden er vesten».
For vekter Svend Fjeldmand, som bisto betjent Knudsen med å håndheve kjelkeforbudet, og som ble en av Henrik Ibsens venner fordi han hjalp til på apoteket, blåste det alltid vestavind...
Politiet fikk i 1869 én konstabel i tillegg til betjenten, og det var dessuten blitt ansatt flere vektere.
1. januar 1885 er en viktig dato i den lokale politi- og brannvernhistorien. Da ble ny brannordning innført. To vektere samt fire mann, som skulle vaere både politi- og brannkonstabler, fikk fast ansettelse. Politibetjenten var kun politimann.
I 1881 var det blitt bygd brannstasjon på hjørnetomten mellom Østregate (Henrik Ibsensgate) og Arendalsveien, og lenger oppe i Arendalsveien kom det senere en utstyrsbod. Slangene ble tørket på Kirkeheia.
Så kan det som en kuriositet legges til at det lokale brennevinssamlaget i syv år lønnet en politibetjent/branninspektør...
Enda en skomaker
Nicolai Egelien kom seg raskt etter slagsmålet med veiarbeiderne. Men 10 svensker hadde gjøvet løs på ham samtidig, og én av dem hadde bitt seg gjennom en av fingrene hans.
Egelien holdt på noen år til og sluttet som politibetjent og arrestforvarer da «politi og brann» ble slått sammen i 1885. Først i 1892 ble arrestforvarerstillingen skilt fra politibetjentposten, og i disse syv årene kan arresten ha ligget andre steder enn i nr. 211 i Storgaten.
Men i 1892–93 må skomaker Nils Olaus Karlsen ha blitt arrestforvarer i nr. 211.
Nils Olaus kom fra gården Eidsvig ved Ålesund. Han hadde vaert skomaker både i Christiania og København før han i 1879 begynte hos svenske Nils Johan Elfstrand i Storgaten 62 (senere Samvirkelaget). Deretter var Karlsen i ti år ansatt hos skomakermester Simonsen i nr. 211, som han kjøpte i 1896.
I 1928 kunne Karlsen markere 35 års tjeneste som arrestforvarer og vaktmester for Grimstad hjelpefengsel, som det også het.
I løpet av de 35 årene fra 1893 hadde 2307 personer overnattet i husvillarresten, mens 4544 mennesker hadde «besøkt» den vanlige arresten.
En av dem var vår gamle venn Hans Hansen Rep., grimstadpatrioten som hadde for vane å «fukte ganen litt mer enn nødvendig var», som han selv sa det når det var blitt for mye.
«Ned til Karlsens»
Under den spente stemningen i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 diktet Rep. en fedrelandssang som han fikk trykket opp i 1000 eksemplarer i Adressetidendes boktrykkeri. Salget gikk strykende, og «hele byen sang». Syntes Rep. En kveld ved Torvet «fulgte det en stor menneskemasse med meg hjem og sang i vill begeistring». Dette mente politiet fikk karakter av gateuorden, og Rep. ble geleidet gjennom folkemengden, «forbi Møllers Hotel ned til Karlsens, et lite tiltalende hotell for en fedrelandssanger». Syntes Rep. «Hos Karlsens» var det to fyllearrester og to varetektsarrester i annen etasje i bakgården, og det var en stor port ut mot Storgaten. «Rådstua» var navnet på folkemunne.
Apropos Møllers Hotel: Da Hans Christoffersen drev hotellet på 1920-tallet, hadde han og Karlsen «konkurranse» om hvilket etablissement som kunne vise til flest gjester om natten...
– Men min morfar hadde et sosialt sinnelag, forteller Else Torstensen.
Hun bor i Kolbjørnsvik og har samlet inn opplysninger om bestefaren, som var kjent som en gemyttlig og omgjengelig mann.
I en avisomtale fra 35-årsmarkeringen hans som arrestforvarer i 1928 står det: «Nesten alle som har hatt ly hos herr Karlsen, er ham takknemlig for god og human behandling».
– I begravelsen hans sa konstabel Olaf Harpestad at Karlsen hadde vaert «ualminnelig godt skikket for oppgaven, vennlig og korrekt mot alle».
Karlsen kunne godt hente berusede arrestanter med håndkjerre og også la dem få spise middag hjemme hos seg.
Så denne historien om en bonde som var «stamgjest» på Rådstua, tas kun med som en kuriøs parentes: En dag kom bonden kjørende med et vedlass til arrestforvareren slik at han skulle ha det godt og varmt når han ble bragt inn lørdagen etter...
For det var lørdag ettermiddag og kveld det var livligst på byen. Arrestasjonene kunne vaere mange, og de kunne arte seg som rene folkeforlystelsen.
Til slakteren
Nils Olaus Karlsen døde i 1933, og huset i Storgaten ble solgt.
Forholdene i arrestlokalene, ikke minst brannfaren i bakgården, var lenge blitt påtalt av byens politifolk, Justisdepartementet, fengselsstyret og fylkesmannen. Bystyret måtte derfor gjøre noe.
Kommunen hadde kjøpt «Dr. Daaes hus» i Storgaten 25 (i dag Lysthuset), og i oktober 1933 ble det bestemt å sette opp en provisorisk bygning i bakhaven, i bakken mot Lillerore, inntil man kunne gå i gang med byggingen av brannstasjon på tomten. Den nye arresten ble tatt i bruk allerede i januar.
I dette lille huset var det fyllearrest og husvillarrest – som også fikk sine stamgjester og sørgelige historier.
Men én av dem var av det muntrere slaget.
En av stamgjestene ble en kveld slept inn til arresten på den smale gangveien mellom nr. 25 og slakter Ambrosius Bergs hus. Arrestanten oppfattet det som han ble ført til slakteriet i Bergs bakgård og skrek og bar seg.
Redselen for slaktebenken gjorde ham nesten edru igjen.
Det vesle arresthuset innenfor Storgaten 25 har vaert lite kjent og omtalt, men arrestforvarer der var politikonstabel Ommund Ellefsen.
Årsrekorden for antall «gjester» han hadde i fyllearresten og husvillen var 600. En gang var der 13 arrestanter på én natt! Husvillen i Grimstad var nesten det man kan kalle populaer på 1930-tallet. Lofferne, som de ble kalt, kom gjerne igjen og igjen.
– De var som oftest greie folk, ulykkelige mennesker som hadde havnet på livets skyggeside, skrev Gunnar E. Gundersen i Byselskapets medlemsskrift for 1954.
1. juli 1942 var det slutt på den kombinerte politi- og branntjenesten. Brannkonstablene ble igjen i vaktrommet ved Arendalsveien inntil ny brannstasjon sto klar bak Storgaten 25 i juli 1944. Blant de siste brann- og politikonstablene var Thomas Thomassen, Gudmund Foss og Waldemar Reinertsen.
Et rom med utsikt
Politifolkene fikk politistasjon i Sorenskrivergården, der Sorenskriveren i Sand hadde holdt til siden 1926. Ved siden av Sorenskrivergården ble det satt opp et nytt bygg, naermest ei avlang bu, som inneholdt fyllearrest, husvill og to varetektsceller.
«Ny husvillarrest i byens beste strøk med utsikt til sjøen», lød journalist Birger Morholts lakoniske kommentar i Adressa ved «innflyttingen» i september 1943.
– Det har i de senere år vaert betraktelig faerre fyllearrestanter, men derimot har husvillrommet vaert opptatt ganske ofte. Og det beklagelige har hendt, dessverre altfor ofte, at arresten har vaert opptatt av sinnssyke fordi det ikke har vaert plass til dem på sykehus eller i anstalt, skrev Gunnar Edvard Gundersen i 1954.
Også «adelige» personer har frekventert husvillen i Grimstad.
En dansk godseierfamilie på ferie fikk ikke hotellrom en sommernatt i 1948. Men i husvillen var det plass.
Familien sendte etterpå et begeistret takkebrev til politiet i Grimstad og skrøt av oppholdet de hadde hatt.
De av distriktets nazister og NS-medlemmer som i maidagene 1945 ble arrestert og ført ned til arrestbua, var nok ikke like begeistret for etablissementet.
Julaften i husvillen
Guttene på Torvet i årene omkring 1960 hadde respekt for politi og uniformer. Politibetjent Waldemar Reinertsen bodde jo på Wentzels plass.
Det var langt til politikammeret, skjønt av og til våget vi oss ned Storgaten for å stå på sykkelsetet og titte inn gjennom sprinklene i fyllearresten. Hvem kom «rautingen» fra? Var det «gadas gutter», Kinka Basara eller Borge?
I begynnelsen av juli 1963 ble, kanskje som en følge av trafikkomleggingen etter nedleggelsen av jernbanen, den hvite bua revet, og arrestantene ble plassert i kjelleren i Sorenskrivergården.
Der fikk de nesten finere lokaliteter enn polititjenestemennene i etasjen over.
Avgått stasjonssjef Sverre Ohrvik kom til grimstadpolitiet i 1968:
– I de første årene tok vi ofte imot mennesker som dro fra by til by. Vi var forpliktet til å gi dem husly, og de ble veldig takknemlige når de fikk et ullteppe og et varmt rom. En julaften jeg hadde vakt, kom det en mann inn på stasjonen. Han skulle hjem, men var ikke kommet videre fordi bussene var sluttet å gå, så han ble nødt til å tilbringe julenatten i husvillen hos oss. Han syntes jeg synd på, forteller Ohrvik.
Politistasjonen og arresten ble flyttet over til det nye posthusbygget sent i 1979. Høsten 2016 bar det ut av sentrum og til Biesletta, til ny stasjon som ser ut som en stor glattcelle.
Der skulle arkitekten vaert arrestert.
Kilder
Paa kommunal foranstaltning utgit ved en komité. Grimstad Bys Historie. 1927. Gunnar Edvard Gundersen. Litt fra Grimstad omkring århundreskiftet. Artikkel i Byselskapets medlemsskrift nr. 21. 1954. Hans Hansen Rep. Artikler i Rep.-heftene nr. 1,3, 4, 9 og 10. 1922–1930. Grimstad Adressetidende. Artikler i årene 1933, 1934, 1942–1945 og 1963. Mathias Gundersen. Utdrag av erindringer nedskrevet i 1884. Byselskapets medlemsskrift nr. 17. 1945. C.M. Tanne. Nogen spredte erindringer fra Grimstad. Adressetidende 1925. J.Ph. Crawfurd. Lidt om Grimstad i aeldre Dage. Foredrag i 1899. Reidar Marmøy. Grimstad på 1900-tallet. Bind 1 og 2. 2004 og 2010. J. Landgraff. Grimstadslaegter. 1892. Hans Terland. Ibsens Grimstadtid. Foredrag ved Ibsenfesten i 1928. Byselskapets medlemsskrift nr. 10. 1930. Statens kartverk, tinglysingsregisteret. Aust-Agder Museum og Arkiv, Kuben. Wikipedia. Samtaler med Else Torstensen, Lillian Egeberg, Per Ivar Hansen, Sverre Ohrvik, Alf Jensen og Reidar Marmøy. En ekstra takk til Carsten S. Due og Kjell Knudsen for hjelp, råd og vink.