Fletter sammen historier
Suksessforestillingen «Ingenting er ingenting» med Thea Stabell på scenen vises på kulturhuset onsdag.
Forestillingen har vaert en suksess og har gått for fulle hus i Oslo. Stabell har gjort et veldig godt valg av fortellinger og hennes livs- og sceneerfaringen er det aller viktigste verktøyet hun har i denne forestillingen. For Thea Stabell tar rommet, og hun tar kontroll. Hun signaliserer når musikken skal av og på, og vi dras inn i fortellingene før hun engang har begynt å fortelle. Stabell har en sceneutstråling som trollbinder umiddelbart, og når hun i tillegg kombinerer det med en klar tanke og fortellinger som berører, må man begeistres.
Alene på scenen
Stabell står alene på scenen og fletter sammen to historier: Den ene handler om den 83 år gamle Jorunn Marie Bukkøy, som tidlig på morgenen 1. mars 2010 ble funnet i snøen, i et rosebed utenfor blokken der hun bodde i Oslo. Den andre handler om en selvsikker, ubehersket konge og en troskyldig jarl – fra verdenslitteraturens kanskje største verk om alderdom, Shakespeares Kong Lear.
Det mentale forfallet
Forestillingen har ett saerskilt fokus; det mentale forfallet. I de to fortellingene er forvirringen, glemselen og det irrasjonelle sentrale motiver ved personenes aldringsprosess. Aldring presenteres som noe voldsomt, noe som kan skape redsel. I tillegg fremheves aldring ikke bare som natur, men også som en kulturelt betinget sak. Det er like mye omgivelsene som bestemmer når man er gammel som det er aldringen som gjør det. Og det er heller ikke alltid omgivelsene reagerer som de skal, når de bør.
Historiene til de tre gamle er på mange måter forferdelige. Men kan det oppstå nye følelser og ny innsikt når historiene blir flettet sammen og fortalt? Når de blir delt med andre levende mennesker som puster i samme rom som fortelleren, kan man da se aldring som befriende, som ånd, som noe vakkert? Kan disse historiene til og med bli overraskende og vitaliserende? Dette er Thea Stabells mål.
Opprinnelig fra Helgeland
Jorunn Bukkøy var opprinnelig fra Helgeland, men kom til Oslo som 20-åring, og var regnskapsfører for et advokatfirma til hun gikk av med pensjon. Hun giftet seg aldri og fikk ingen barn, men hun levde et aktivt sosialt liv helt til hun ble senil.
Umiddelbart er det ikke så lett å se parallellene mellom kong Lear, Gloucester og Jorunn Bukkøy, men det er nok at de alle tre, på hver sin måte, blir utsatt for omsorgssvikt: Når Lear nekter å leve slik døtrene vil, har de ingen skrupler med å stenge ham ute i kulden, Gloucesters uekte sønn, Edmund, forråder faren til fien- den, og Oslo kommune sørger ikke for at Jorunn Bukkøy får det tilsynet hun trenger. Årsaken til denne omsorgssvikten er rett og slett at de alle tre er gamle, uinteressante og naermest overflødige, «på vei til å bli ingenting».
Det er spennende når Stabell reflekterer og trekker linjer mellom de to fortellingene.
Thea Stabells forestilling inspirerer til å tenke på menneskets aldring med vitalitet, skarphet og ømhet uansett hvor gammel man måtte vaere. Og overbeviser om at det som blir igjen av oss, er mye mer enn ingenting.
Hun har et sterkt naervaer, og en beundringsverdig evne til lekende lett å skifte mellom Shakespeares verden og vår samtid. En prestasjon.
Varighet ca. 1 time 20 minutter.